«Ingen påskeferie»

«Jesus lever – det blir ingen påskeferie» kunne jeg lese på et plankegjerde i Homansbyen for mer enn 30 år siden.

Jeg husker jeg tok et bilde av grafittien og skrev en liten stubb om det i Krigsropet, hvor jeg var stasjonert den gangen.
For noen dager siden brukte Kristelig Pressekontor en «miniandakt» jeg hadde skrevet om det samme tema. Et poeng i begge de to betraktningene var at påsken var ingen «ferie» for personer som arbeidet som pastorer og ledere i kristne menigheter. Det poenget var nok mer relevant på 1980-tallet enn i dag.

Illustrasjonen over disse linjene viser det møteprogrammet vi hadde lagt opp til i Arendal korps for påsken 2020. På grunn av korona-pandemien er de tre samlingene avlyst.
Tre samlinger - det er kanskje omtrent der møtefrekvensen ved mange korps ligger i påsken nå for tiden: Palmesøndag – skjærtorsdag og/eller langfredag – påskedag.

Av en eller annen grunn har tankene denne uka gått til de to årene da vi var stasjonert ved Nannestad korps – «Arken», som det ble kalt (bildet). Enkelte forvekslet det med De Frie Venners lokale på Råholt, noen kilometer unna Maura, der vi holdt til. Det lokalet het også «Arken».
Slik jeg husker det, var dette påskens møteprogram ved Nannestad korps i 1977 og 1978:

Palmesøndag:
Formiddagen: Utpostmøte
Kvelden: Møte på korpset
Skjærtorsdag:
Kveld: Utpostmøte
Langfredag:
Formiddag: Utpostmøte
Kveld: Møte på korpset
Påskeaften:
Utpostfest
Påskedag:
Formiddag: Utpostmøte
Ettermiddag: Institusjonsandakt
Kveld: Møte på korpset
2. påskedag:
Formiddag: Utpostmøte
Kveld: Påskefest på korpset

Jeg teller 11 arrangement – kanskje glir minnene om to forskjellige påsker litt over i hverandre, og at det ikke var fullt så mange begge årene.

Utpostmøtet på skjærtorsdag var kanskje bare det ene året – det var i så fall i Rustad bedehus, like ved der mine svigerforeldre hadde sin hytte. Lokalet var fullt, husker jeg – etterpå ble vi fortalt at dette var det eneste møtet i det bedehuset den påsken.

Mulig det samme gjelder utpostmøtet 2. påskedags formiddag.
Det var i Moreppen bedehus; vi hadde besøk av Frelsesarmeens landsevangelist, Leidulf Eikeseth, de to påskedagene det året.
Men de fleste av møtene var det vi to unge løytnanter som sto for, med hjelp fra de få, men trofaste soldatene i korpset.

Så kanskje var det ikke 11 arrangement hvert av de to årene. Kanskje var det bare åtte eller ti. Men påsken var en travel tid.

Jeg hører ikke til dem som fortaper meg i nostalgi og tenker at alt var så mye bedre før.
Et høyt aktivitetsnivå og et høyt tempo kunne nok føre til at man i faser av livet ble liggende både ett og to hestehoder foran seg selv, både hvor man var i livet og hvor man burde være, enten som familie (vi var småbarnsforeldre!), som menneske og som et kristent menneske med lederansvar hvor man blant annet skulle ha noe å formidle til andre opptil flere ganger i uka.

Jeg husker hva oberst Ingeborg Pedersen sa i sin takketale i et offisersmøte under Frelsesarmeens årskongress det året hun ble pensjonert (1974? 1975?): «Nå skal jeg bruke litt tid på å roe ned, og så håper jeg at min sjel skal klare å innhente meg igjen» (sitert etter hukommelsen).

Jeg husker jeg likte formuleringen hennes, men det var kanskje mer på grunn av poesien i den enn klokskapen. I dag ser jeg den også.

Lindtveit, 29. mars (4. søndag i fastetiden), 2020
Nils-Petter Enstad