«I den svarte gryte…»

I løpet av julegrytas 120 år lange historie i Norge er det mangt og meget som har havnet i den i årenes løp, fra bukseknapper til gullringer.

Flaskepant-lapper er det allerede en viss empiri på, og forleden dukket det opp en ny variant.
Det skjedde i den julegryta som står på butikksenteret på Harebakken i Arendal.
Det var gevinsten fra en som hadde deltatt i pantelotteriet i kjøpesenteret. En innsats på 86 kroner hadde gitt en gevinst på 50 kroner. Dokumentasjonen på denne premien havnet så «i den svarte gryte» til Frelsesarmeen.
-Vi er takknemlige for alt vi får i gryta, men vil ikke unnlate å nevne at det hadde gitt enda større uttelling om selve pantelappen hadde blitt lagt i gryta, kommenteres det med et glimt i øyet fra Frelsesarmeen lokalt.
De tre julegrytene i Arendal står ellers ute til klokka 17 på lille julaften, legger man til, samtidig som man forsikrer at verdibeviset fra pantelotteriet vil bli realisert i form av kroner og øre.

Gospel-klassiker i Stjernekamp

Framføringen av gospelklassikeren «Peace in the Valley», som Bjørn Tomren og Ole Børud sto for i «Stjernekamp» på NRK1 lørdag 16. oktober, vakte stor begeistring.

Neste år er det 85 år siden «gospelmusikkens far», Thomas Dorsey, skrev denne sangen. Det var i 1937.
Han skrev den opprinnelig for Mahalia Jackson, men det var nok Elvis Presleys innspilling 20 år senere som sikret sangen klassikerstatus.
Det er gjort tallrike versjoner av sangen senere, og den er oversatt til flere språk, men Elvis-versjonen fra 1957 står seg fortsatt.
Elvis hadde den med på en EP med julesanger det året, og insisterte også på å ha den med i det prestisjetunge Ed Sullivan Show på amerikansk fjernsyn samme år. Ed Sullivan ville først ikke ha den med, men Elvis slo i bordet med det tyngste argumentet en gutt fra Sørstatene kunne bruke: Han hadde lovet mamma å synge den i showet. (KPK/NPE)

Bildetekst: Bjørn Tomren og Ole Børud stjal showet i Stjernekamps åttende episode med den kristne gospel-klassikeren «Peace in the Valley». (FOTO: Skjermdump NRK1)

Om å stemme

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Einar Gerhardsen har i en sammenheng fortalt om sitt møte med en gammel arbeider som nokså overraskende hadde meldt seg inn i Kommunistpartiet. De pratet litt om dette, men da Gerhardsen skulle gå, sa den andre, med et lite glimt i øyet: -Men du vet; så fanatisk at jeg stemmer på dem er jeg jo ikke blitt!

Denne anekdoten, som jeg regner med at det er, måtte jeg tenke på da jeg for en tid siden ble purret på medlemskontingenten til et parti jeg har vært medlem av i mer enn 40 år.
Min entusiasme for partiet, og min tillit til partiledelsen, har dalt som en stein de siste årene. Jeg stemte ikke på partiet ved kommunevalget for to år siden og hadde for lengst avgjort med meg selv at jeg heller ikke ville stemme på dem ved årets valg.
Men skulle jeg også melde meg ut?

Jeg er medlem av nokså mange organisasjoner.
I noen av dem deltar jeg forholdsvis aktivt i arbeidet, i andre er jeg bare en «sleeping partner», og i atter andre knapt nok det. Politikken har vært i den kategorien en stund nå. Mitt politiske engasjement har i praksis vært begrenset til å delta ved valg, og kanskje ytre meg litt i det offentlige rom.
Å melde meg inn i et annet parti har jeg betraktet – og betrakter fortsatt – som uaktuelt. Jeg har gjort verneplikten min både som folkevalgt og tillitsvalgt.

Det er gjennom den stemmeseddelen jeg legger i urnen – det er for øvrig gjort allerede – at jeg kan påvirke den politiske utviklingen her i landet. Noen hundrelapper i kontingent eller noen ytringer i aviser eller på sosiale medier betyr mindre i så måte.

Jeg avga min stemme samme dag som det ble åpnet for å kunne forhåndsstemme. Jeg har forhåndsstemt ved alle valg i mange år nå. Den halv-høytidelige stemningen med å gå i valglokalet på «selve dagen» er borte for lengst.
Siden jeg stemte for første gang som 20-åring i 1973, har jeg deltatt ved 24 av de 25 valgene som har vært holdt, pluss EU-valget i 1994. Ved kommunevalget i 1979 fikk jeg ikke stemt fordi jeg var kommet flyttende fra utlandet den samme sommeren.
Ved 21 av de 24 valgene har jeg stemt på det samme partiet.

Den kunne jeg ikke denne gangen.
Som for Gerhardsens gamle kamerat var det ikke mulig for meg å stemme på det partiet jeg fremdeles er medlem av. Men jeg betalte kontingenten med et slags svakt, lønnlig håp om at det skal jeg kunne gjøre neste gang det bys opp til valg.

Sendt diverse avisredaksjoner, august 2021

Glutenfri velsignelse?

Dette oppslaget i dagens utgave av Vårt Land vekket til live et snart 15 år gammelt minne:

Da jeg begynte som informasjonskonsulent og redaktør i Norsk cøliakiforening i april 2008, var spørsmålet om glutenfrie oblater til bruk ved nattverd noe av det første jeg fikk på mitt skrivebord.
Rent personlig hadde jeg ikke – og har fremdeles ikke – noe forhold til temaet oblater og nattverd og innholdet i oblatene.
Ut fra min teologiske forståelse, med kristendom grunnfag og mellomfag i den akademiske bagasjen og mange år som aktiv i Frelsesarmeen på CV-en, er ethvert måltid der man har bedt om Guds velsignelse over gavene en nattverd. Det var vanlig brød og vanlig vin som ble brukt ved måltidet der Jesus delte ut dette – «i den natt han ble forrådt», som det heter i liturgien.

Jeg visste jo, fra en tidligere arbeidsplass, at for noen er spørsmålet om nattverdsvinen kan være alkoholfri nærmest et være eller ikke være for om dette kan være et sakrament eller ikke.
I romanen «Dager som kom og gikk», som jeg ga ut tidlig på 1990-tallet, forteller jeg om en kristen ungdomsgruppe som fant ut at de ville feire nattverd, og gjorde dette med cola og potetgull.
Jeg vet det har forekommet, og jeg tror det var like velsignet som noe annet.

Nå forsto jeg at sakramentets validitet ikke bare handler om alkohol i vinen, men også om hvete i oblatene.
Rent journalistisk tok jeg fatt i saken ved å intervjue NT-professor Hans Kvalbein ved MF; en tidligere kollega som jeg hadde et godt forhold til. Han svarte godt og diplomatisk, og viste forståelse for cøliakiforeningens anliggende.

Da intervjuet kom i bladet, fikk redaktøren en henvendelse fra en som mente at foreningens anliggende var helt feil. For nattverden er jo et sakrament og dermed velsignet av Gud; en med cøliaki ville ikke bli syk av en hveteholdig oblat.
Innlegget kom ikke på trykk; bladets daværende redaktør hadde som prinsipp at enkelte som skriver til blader bør iblant beskyttes mot seg selv.

Nå er visst temaet aktuelt igjen.
Biskop Torkild Masvie i det som kaller seg «Den lutherske kirke» sier i et intervju med Vårt Land at dersom glutenfrie oblater skal brukes i nattverd, kunne man like gjerne bruke popcorn.
Han skal visstnok ha et glimt i øyet når han sier dette. Det glimtet trenger han ikke å ha for min skyld, selv om jeg nok ville mene at potetgull egner seg bedre enn popcorn.
Eller glutenfritt flatbrød.

Spørsmålet om glutenfrie oblater ble på en måte både min inngang og min utgang som informasjonsansvarlig i cøliakiforeningen.
I 2011, kort før jeg sluttet der, vedtok Kirkemøtet at glutenfrie oblater skulle gjelde for ettertiden. En journalist i Vårt Land ringte meg og lurte på om jeg hadde en kommentar. Jeg lurte et øyeblikk på om jeg skulle koste på meg et «halleluja» på vegne av dem dette har vært viktig for, men nøyde meg med å si at dette har vært en sak der foreningen har hatt et engasjement, og henviste journalisten til et medlem av foreningen som jeg visste arbeidet i Den norske kirke.

Ellers må jeg vel si meg enig med den og de som spør om dette egentlig er noe å bruke tid på å diskutere.

Lindtveit, 7. juli 2021
Nils-Petter Enstad

«Et hjerteslag fra makten»

Om amerikanske visepresidenter i historien

Med innsettelsen av Joe Biden som den 46. president i USAs historie, er det også 15. gang en tidligere visepresident blir president. Åtte ganger har det skjedd fordi den sittende presidenten døde, en gang fordi han måtte trekke seg og seks ganger fordi en tidligere visepresident stilte til valg selv. Å være visepresident i USA er blitt beskrevet som å være «et hjerteslag unna makten».

Av de tre første presidentene i USA hadde to av dem vært forgjengerens visepresident. Da den fargerike og nokså kontroversielle Andrew Jackson hadde fullført to perioder, ble hans visepresident valgt som hans etterfølger i 1837.
Første gang en visepresident måtte overta fordi den sittende presidenten døde, var i 1841. William Henry Harrison hadde vunnet valget året før, men døde bare en måned etter innsettelsen. Dødsårsaken skal ha vært en lungebetennelse han pådro seg etter å ha gjennomført seremonien og sin egen timelange tale, i bare skjorte-ermene en råkald marsdag. Dermed ble visepresident John Tayler ny president.
Dette førte til en debatt om hvorvidt visepresidenten i en slik situasjon skulle overta embetet permanent, eller bare fungere som en overgangsfigur inntil nyvalg kunne utskrives. Det nektet Tyler å godta, og fullførte den valgperioden Harrison og han selv var valgt for. Dermed var presedens skapt. Men Tayler ble av mange omtalt som «fungerende president» resten av perioden.
Neste gang en president døde i embetet var i 1850, da Zachary Taylor døde etter bare ett år som president. Han ble etterfulgt av Millard Fillmore, som fullførte perioden.

Mord og sykdom
Så fulgte tre presidentmord: Abraham Lincoln i 1865, James Garfield i 1881 og William McKinley i 1901.
Lincoln ble etterfulgt av Andrew Johnson, som gikk av i 1865, Garfield av Chester Arthur, som satt fram til 1885, og McKinley av Theodore Roosevelt, som satt til 1909. Han var dermed den første som var blitt president etter forgjengerens død, og som så fikk en periode til etter et valg.
Til presidentvalget i 1920 ble Warren G. Harding nominert av Det republikanske partiet, og vant valget. Som kandidat var han oppfattet som en «dark horse», men han var en populær president fram til han helt uventet døde midt i perioden. Etter hans død kom det fram at flere medlemmer av hans regjering hadde vært innblandet i økonomisk tvilsomme affærer.
Hardings etterfølger var den på alle måter skikkelige, konservative og ikke så lite kjedelige Calvin Coolidge. Coolidge var kjent for å være svært fåmælt av seg, og det verserer flere anekdoter om dette. I 1925 ble han gjenvalgt som president etter et gedigent valgskred. I 1929 stilte han ikke til gjenvalg og døde året etter.

Fra Roosevelt til Truman
Ved valget i 1932 vant demokratenes kandidat Franklin D. Roosevelt, en forholdsvis fjern slektning av den tidligere presidenten Theodor Roosevelt.
Han ble gjenvalgt tre ganger, som den eneste i amerikansk historie. Fram til da hadde det vært en konstitusjonell sedvanerett at en president bare kunne gjenvelges én gang. I 1951 ble dette en del av grunnloven gjennom det 22. grunnlovstillegget.
Kort tid etter at Roosevelt hadde tiltrådt sin fjerde presidentperiode døde han av et hjerneslag. Roosevelt hadde byttet visepresident ved hvert valg siden 1933, og i de tre månedene Harry S. Truman var visepresident, hadde presidenten stort sett holdt ham unna alle drøftinger og vurderinger. Den nye presidenten var derfor forholdsvis dårlig forberedt på sitt nye ansvar.
Ved valget i 1948 vant han imidlertid over den republikanske kandidaten, og i 1952 stilte han ikke til gjenvalg.

Dallas og Watergate
Da John F. Kennedy ble myrdet i Dallas i 1963, ble Lyndon B. Johnson den neste presidenten i USA.
Allerede året etter vant han en brak-seier over den republikanske kandidaten Barry Goldwater. Tidlig i 1968 erklærte han at ikke ville søke gjenvalg, noe han formelt sett hadde hatt mulighet til. I stedet ble hans visepresident, Hubert Humphrey, demokratenes kandidat.
Han tapte mot Richard Nixon, som hadde vært Eisenhowers visepresident i åtte år og kandidat ved valget i 1960. Nixon vant valget også i 1972, men i 1974 måtte han trekke seg på grunn av Watergate-saken.
Både i 1968 og 1972 hadde Spiro Agnew vært Nixons visepresidentkandidat. Men i 1973 måtte Agnew trekke seg etter anklager om korrupsjon. Dermed måtte Nixon finne en ny visepresident.
Det ble Gerald Ford, som etterfulgte Nixon året etter, og er den eneste av de 46 presidentene i USA som ikke tiltrådte etter et valg.

Vakant post
Da Agnew måtte trekke seg, var ikke det første gang visepresidentstillingen i USA ble stående vakant. Mellom 1812 og 1965 skjedde det i alt 16 ganger; åtte fordi presidenten døde og visepresidenten overtok, sju ganger fordi visepresidenten døde og én gang fordi han trakk seg fra stillingen; han ville heller være senator.
Fram til 1967 krevde grunnloven at både president og visepresident skulle utpekes ved valg. Men med det 25. grunnlovstillegget ble dette endret. Her heter det at dersom embetet som visepresident blir ledig, skal presidenten nominere en visepresident, som så skal tiltre etter godkjenning av flertallet i begge kamrene i kongressen.
Begge gangene dette har skjedd, var i kjølvannet av Nixons avgang. Også Gerald Ford måtte nominere en kandidat, og hans valg ble Nelson Rockefeller.

De som prøvde seg igjen
Gerald Ford er den siste visepresidenten som har måttet overta etter en sittende president, men fem tidligere visepresidenter har etter 1960 stilt til valg som president.
Den første av disse var Hubert Humphrey.
I 1984 stilte Jimmy Carters visepresident, Walter Mondale, opp mot sittende president Ronald Reagen, men tapte dette valget stort.
George H. W. Bush («den eldre») var Ronald Reagens visepresident i begge hans presidentperioder. I 1988 ble han nominert som kandidat selv, og vant valget mot demokratenes kandidat Mike Dukakis. I 1992 tapte han imidlertid mot Bill Clinton.
Al Gore var Clintons visepresident i to perioder, og i 2000 ble han nominert som demokratenes presidentkandidat. Etter en thriller av en opptelling der resultatet fremdeles er omdiskutert, ble republikanernes kandidat George W. Bush («den yngre») erklært som vinner.
I 2020 stilte en tidligere visepresident så igjen til valg.
Denne gang var det Joe Bilden, Barach Obamas visepresident, som i en alder av 78 år vant over den sittende presidenten, 74 år gamle Donald Trump.

«Ubetydelig jobb»?
Selv om en visepresident i USA i prinsippet alltid bare vil befinne seg «et hjerteslag» (eventuelt en snikskytter-kule) fra makten, har det i historiens løp ikke vært knyttet mye ære eller betydning til jobben. Stillingen var regnet som mest seremoniell.
Den første amerikanske visepresidenten, John Adams, beskrev den «den mest ubetydelige jobb som noen gang er funnet opp».
Med tanke på at fem av dem som «rykket opp» i løpet av den perioden da de måtte overta ikke ble valgt for en ny periode og at flere av dem som stilte og faktisk ble valgt, bare fikk en periode, kan det nok ha festet seg et inntrykk av vikariater og nødløsninger.
Det var først med Walter Mondale at visepresidentstillingen fikk nevneverdig politisk betydning.
Mondale var ellers den første som nominerte en kvinne som visepresidentkandidat. Hun het Geraldine Ferraro. Da han i valgkampen ble spurt hvorfor han aldri ga visepresidentkandidaten en klem, svarte han: -Jimmy Carter klemte aldri meg!
I 2008 valgte John McCain, Obamas motkandidat, å nominere Alaska-guvernør Sarah Palin som sin visepresidentkandidat. Men det var først i 2020 at amerikanerne valgte en kvinnelig visepresident, nemlig Kamela Harris.
At presidentkandidaten selv peker ut visepresident-kandidaten, er historisk sett et forholdsvis nytt fenomen. Lenge var det partiorganisasjonene som gjorde dette.
Dette kunne medførte at man fikk en visepresident som ikke kunne utstå presidenten – og omvendt.