Av Nils-Petter Enstad
Hun ble kalt «Black Moses», den vevre, fromme afroamerikanske kvinnen som hjalp mer enn 300 slaver med å rømme fra sørstatene til friheten i Canada. Til tross for en svak helse, ble hun en gammel dame. Søndag 10. mars er det 110 år siden Harriet Tubman døde i New York, 93 år gammel.
Hun ble født i Maryland. Som barn og som slave ble hun både betraktet og behandlet som en gjenstand, og ble både slått og pisket. En metallstang som var blitt kastet mot henne av en hissig oppsynsmann førte til at hun fikk epilepsi. Resten av livet var hun plaget med anfall, kramper og hallusinasjoner. De siste ble av mange oppfattet som visjoner.
Flukt
I 1849 klarte hun å rømme, sammen med sine to brødre, fra slavestaten Maryland og nord til Pennsylvania, der slaveri ikke var tillatt.
Fram til da hadde hun vært gift med en afroamerikaner som ikke var slave, og de fikk ett barn sammen.
Ekteskap mellom slaver og svarte som var fri, var ikke uvanlig, men kunne bli komplisert fordi den som var slave når som helst risikerte å bli solgt. Harriets eier hadde da også forsøkt å lengre tid å få solgt henne uten å lykkes, og etter at Harriet lenge hadde bedt til Gud om at eieren måtte ombestemme seg, begynte hun så å be om at Gud måtte løse dette på annen måte.
Kort etter døde eieren, og det var da Harriet seg for å flykte.
Samtidig fikk hun vite at eierens arvinger hadde bestemt seg for å selge de to brødrene hennes.
Ektemannen ville ikke følge med på flukten, så Harriet tok det dramatiske valget å forlate både ham og barnet.
Etter at hun hadde fått arbeid som hushjelp hos en familie i Philadelphia, ønsket hun å gjenforenes med mannen sin, selv om ekteskapet ikke hadde vært spesielt lykkelig.
Men da hadde han allerede inngått et nytt ekteskap, og ble værende i Maryland.
«Underground Railroad»
Harriet klarte ikke å slå seg til ro i Philadelphia, og engasjerte hun seg i organisasjonen «Underground Railroad».
De hjalp slaver med å flykte fra sørstatene til Canada. I alt tok hun 19 slike turer, og ifølge henne selv mistet hun aldri en eneste slave.
Liten og sped var hun, men tøff nok.
Hun hadde alltid med seg en ladd revolver, og dersom en rømt slave fikk kalde føtter og ville snu, truet hun med å skyte vedkommende.
Da borgerkrigen brøt ut i 1860, engasjerte hun seg på nordstatenes side, først som kokke og sykepleier, senere også som spion.
I sørstatene var det satt opp en belønning på 40 tusen dollar for den tok henne «dead or alive», men det ble aldri aktuelt å utbetale den.
Hun skal også ha ledet væpnede aksjoner, som den første kvinne i amerikansk historie. Så fikk hun da også tilnavnet «General Tubman».
Harriet Tubman engasjerte seg også i kampen for stemmerett, ikke bare for svarte, men også for kvinner.
De siste årene bodde hun på et sykehjem som hennes kirkesamfunn, metodistene, drev, den vesle heltinnen fra amerikansk historie.
Ettermæle
Under andre verdenskrig kalte den amerikanske marinen opp et skip etter henne, SS Harriet Tubman, og i 2016 vedtok den amerikanske sentralbanken at de nye 20-dollarsedlene skulle prydes med hennes portrett, og erstatte portrettet av den tidligere presidenten (og slaveeieren) Andrew Jackson.
Men foreløpig er ikke dette blitt realisert.
Publisert i Agderpostebn 8, mars 2024
