Glutenfri velsignelse?

Dette oppslaget i dagens utgave av Vårt Land vekket til live et snart 15 år gammelt minne:

Da jeg begynte som informasjonskonsulent og redaktør i Norsk cøliakiforening i april 2008, var spørsmålet om glutenfrie oblater til bruk ved nattverd noe av det første jeg fikk på mitt skrivebord.
Rent personlig hadde jeg ikke – og har fremdeles ikke – noe forhold til temaet oblater og nattverd og innholdet i oblatene.
Ut fra min teologiske forståelse, med kristendom grunnfag og mellomfag i den akademiske bagasjen og mange år som aktiv i Frelsesarmeen på CV-en, er ethvert måltid der man har bedt om Guds velsignelse over gavene en nattverd. Det var vanlig brød og vanlig vin som ble brukt ved måltidet der Jesus delte ut dette – «i den natt han ble forrådt», som det heter i liturgien.

Jeg visste jo, fra en tidligere arbeidsplass, at for noen er spørsmålet om nattverdsvinen kan være alkoholfri nærmest et være eller ikke være for om dette kan være et sakrament eller ikke.
I romanen «Dager som kom og gikk», som jeg ga ut tidlig på 1990-tallet, forteller jeg om en kristen ungdomsgruppe som fant ut at de ville feire nattverd, og gjorde dette med cola og potetgull.
Jeg vet det har forekommet, og jeg tror det var like velsignet som noe annet.

Nå forsto jeg at sakramentets validitet ikke bare handler om alkohol i vinen, men også om hvete i oblatene.
Rent journalistisk tok jeg fatt i saken ved å intervjue NT-professor Hans Kvalbein ved MF; en tidligere kollega som jeg hadde et godt forhold til. Han svarte godt og diplomatisk, og viste forståelse for cøliakiforeningens anliggende.

Da intervjuet kom i bladet, fikk redaktøren en henvendelse fra en som mente at foreningens anliggende var helt feil. For nattverden er jo et sakrament og dermed velsignet av Gud; en med cøliaki ville ikke bli syk av en hveteholdig oblat.
Innlegget kom ikke på trykk; bladets daværende redaktør hadde som prinsipp at enkelte som skriver til blader bør iblant beskyttes mot seg selv.

Nå er visst temaet aktuelt igjen.
Biskop Torkild Masvie i det som kaller seg «Den lutherske kirke» sier i et intervju med Vårt Land at dersom glutenfrie oblater skal brukes i nattverd, kunne man like gjerne bruke popcorn.
Han skal visstnok ha et glimt i øyet når han sier dette. Det glimtet trenger han ikke å ha for min skyld, selv om jeg nok ville mene at potetgull egner seg bedre enn popcorn.
Eller glutenfritt flatbrød.

Spørsmålet om glutenfrie oblater ble på en måte både min inngang og min utgang som informasjonsansvarlig i cøliakiforeningen.
I 2011, kort før jeg sluttet der, vedtok Kirkemøtet at glutenfrie oblater skulle gjelde for ettertiden. En journalist i Vårt Land ringte meg og lurte på om jeg hadde en kommentar. Jeg lurte et øyeblikk på om jeg skulle koste på meg et «halleluja» på vegne av dem dette har vært viktig for, men nøyde meg med å si at dette har vært en sak der foreningen har hatt et engasjement, og henviste journalisten til et medlem av foreningen som jeg visste arbeidet i Den norske kirke.

Ellers må jeg vel si meg enig med den og de som spør om dette egentlig er noe å bruke tid på å diskutere.

Lindtveit, 7. juli 2021
Nils-Petter Enstad

«Et hjerteslag fra makten»

Om amerikanske visepresidenter i historien

Med innsettelsen av Joe Biden som den 46. president i USAs historie, er det også 15. gang en tidligere visepresident blir president. Åtte ganger har det skjedd fordi den sittende presidenten døde, en gang fordi han måtte trekke seg og seks ganger fordi en tidligere visepresident stilte til valg selv. Å være visepresident i USA er blitt beskrevet som å være «et hjerteslag unna makten».

Av de tre første presidentene i USA hadde to av dem vært forgjengerens visepresident. Da den fargerike og nokså kontroversielle Andrew Jackson hadde fullført to perioder, ble hans visepresident valgt som hans etterfølger i 1837.
Første gang en visepresident måtte overta fordi den sittende presidenten døde, var i 1841. William Henry Harrison hadde vunnet valget året før, men døde bare en måned etter innsettelsen. Dødsårsaken skal ha vært en lungebetennelse han pådro seg etter å ha gjennomført seremonien og sin egen timelange tale, i bare skjorte-ermene en råkald marsdag. Dermed ble visepresident John Tayler ny president.
Dette førte til en debatt om hvorvidt visepresidenten i en slik situasjon skulle overta embetet permanent, eller bare fungere som en overgangsfigur inntil nyvalg kunne utskrives. Det nektet Tyler å godta, og fullførte den valgperioden Harrison og han selv var valgt for. Dermed var presedens skapt. Men Tayler ble av mange omtalt som «fungerende president» resten av perioden.
Neste gang en president døde i embetet var i 1850, da Zachary Taylor døde etter bare ett år som president. Han ble etterfulgt av Millard Fillmore, som fullførte perioden.

Mord og sykdom
Så fulgte tre presidentmord: Abraham Lincoln i 1865, James Garfield i 1881 og William McKinley i 1901.
Lincoln ble etterfulgt av Andrew Johnson, som gikk av i 1865, Garfield av Chester Arthur, som satt fram til 1885, og McKinley av Theodore Roosevelt, som satt til 1909. Han var dermed den første som var blitt president etter forgjengerens død, og som så fikk en periode til etter et valg.
Til presidentvalget i 1920 ble Warren G. Harding nominert av Det republikanske partiet, og vant valget. Som kandidat var han oppfattet som en «dark horse», men han var en populær president fram til han helt uventet døde midt i perioden. Etter hans død kom det fram at flere medlemmer av hans regjering hadde vært innblandet i økonomisk tvilsomme affærer.
Hardings etterfølger var den på alle måter skikkelige, konservative og ikke så lite kjedelige Calvin Coolidge. Coolidge var kjent for å være svært fåmælt av seg, og det verserer flere anekdoter om dette. I 1925 ble han gjenvalgt som president etter et gedigent valgskred. I 1929 stilte han ikke til gjenvalg og døde året etter.

Fra Roosevelt til Truman
Ved valget i 1932 vant demokratenes kandidat Franklin D. Roosevelt, en forholdsvis fjern slektning av den tidligere presidenten Theodor Roosevelt.
Han ble gjenvalgt tre ganger, som den eneste i amerikansk historie. Fram til da hadde det vært en konstitusjonell sedvanerett at en president bare kunne gjenvelges én gang. I 1951 ble dette en del av grunnloven gjennom det 22. grunnlovstillegget.
Kort tid etter at Roosevelt hadde tiltrådt sin fjerde presidentperiode døde han av et hjerneslag. Roosevelt hadde byttet visepresident ved hvert valg siden 1933, og i de tre månedene Harry S. Truman var visepresident, hadde presidenten stort sett holdt ham unna alle drøftinger og vurderinger. Den nye presidenten var derfor forholdsvis dårlig forberedt på sitt nye ansvar.
Ved valget i 1948 vant han imidlertid over den republikanske kandidaten, og i 1952 stilte han ikke til gjenvalg.

Dallas og Watergate
Da John F. Kennedy ble myrdet i Dallas i 1963, ble Lyndon B. Johnson den neste presidenten i USA.
Allerede året etter vant han en brak-seier over den republikanske kandidaten Barry Goldwater. Tidlig i 1968 erklærte han at ikke ville søke gjenvalg, noe han formelt sett hadde hatt mulighet til. I stedet ble hans visepresident, Hubert Humphrey, demokratenes kandidat.
Han tapte mot Richard Nixon, som hadde vært Eisenhowers visepresident i åtte år og kandidat ved valget i 1960. Nixon vant valget også i 1972, men i 1974 måtte han trekke seg på grunn av Watergate-saken.
Både i 1968 og 1972 hadde Spiro Agnew vært Nixons visepresidentkandidat. Men i 1973 måtte Agnew trekke seg etter anklager om korrupsjon. Dermed måtte Nixon finne en ny visepresident.
Det ble Gerald Ford, som etterfulgte Nixon året etter, og er den eneste av de 46 presidentene i USA som ikke tiltrådte etter et valg.

Vakant post
Da Agnew måtte trekke seg, var ikke det første gang visepresidentstillingen i USA ble stående vakant. Mellom 1812 og 1965 skjedde det i alt 16 ganger; åtte fordi presidenten døde og visepresidenten overtok, sju ganger fordi visepresidenten døde og én gang fordi han trakk seg fra stillingen; han ville heller være senator.
Fram til 1967 krevde grunnloven at både president og visepresident skulle utpekes ved valg. Men med det 25. grunnlovstillegget ble dette endret. Her heter det at dersom embetet som visepresident blir ledig, skal presidenten nominere en visepresident, som så skal tiltre etter godkjenning av flertallet i begge kamrene i kongressen.
Begge gangene dette har skjedd, var i kjølvannet av Nixons avgang. Også Gerald Ford måtte nominere en kandidat, og hans valg ble Nelson Rockefeller.

De som prøvde seg igjen
Gerald Ford er den siste visepresidenten som har måttet overta etter en sittende president, men fem tidligere visepresidenter har etter 1960 stilt til valg som president.
Den første av disse var Hubert Humphrey.
I 1984 stilte Jimmy Carters visepresident, Walter Mondale, opp mot sittende president Ronald Reagen, men tapte dette valget stort.
George H. W. Bush («den eldre») var Ronald Reagens visepresident i begge hans presidentperioder. I 1988 ble han nominert som kandidat selv, og vant valget mot demokratenes kandidat Mike Dukakis. I 1992 tapte han imidlertid mot Bill Clinton.
Al Gore var Clintons visepresident i to perioder, og i 2000 ble han nominert som demokratenes presidentkandidat. Etter en thriller av en opptelling der resultatet fremdeles er omdiskutert, ble republikanernes kandidat George W. Bush («den yngre») erklært som vinner.
I 2020 stilte en tidligere visepresident så igjen til valg.
Denne gang var det Joe Bilden, Barach Obamas visepresident, som i en alder av 78 år vant over den sittende presidenten, 74 år gamle Donald Trump.

«Ubetydelig jobb»?
Selv om en visepresident i USA i prinsippet alltid bare vil befinne seg «et hjerteslag» (eventuelt en snikskytter-kule) fra makten, har det i historiens løp ikke vært knyttet mye ære eller betydning til jobben. Stillingen var regnet som mest seremoniell.
Den første amerikanske visepresidenten, John Adams, beskrev den «den mest ubetydelige jobb som noen gang er funnet opp».
Med tanke på at fem av dem som «rykket opp» i løpet av den perioden da de måtte overta ikke ble valgt for en ny periode og at flere av dem som stilte og faktisk ble valgt, bare fikk en periode, kan det nok ha festet seg et inntrykk av vikariater og nødløsninger.
Det var først med Walter Mondale at visepresidentstillingen fikk nevneverdig politisk betydning.
Mondale var ellers den første som nominerte en kvinne som visepresidentkandidat. Hun het Geraldine Ferraro. Da han i valgkampen ble spurt hvorfor han aldri ga visepresidentkandidaten en klem, svarte han: -Jimmy Carter klemte aldri meg!
I 2008 valgte John McCain, Obamas motkandidat, å nominere Alaska-guvernør Sarah Palin som sin visepresidentkandidat. Men det var først i 2020 at amerikanerne valgte en kvinnelig visepresident, nemlig Kamela Harris.
At presidentkandidaten selv peker ut visepresident-kandidaten, er historisk sett et forholdsvis nytt fenomen. Lenge var det partiorganisasjonene som gjorde dette.
Dette kunne medførte at man fikk en visepresident som ikke kunne utstå presidenten – og omvendt.

Grønn jul eller hvit jul?

Lille julaften

Det må ha vært frost i natt, for det var rim på bakken da vi våknet.
Men nå har rimet tint vekk.
Så blir det vel «grønn jul» i år også her på Sørlandet?

Jeg vil ikke hykle noe savn av «hvit jul».
Verken alder eller helsetilstand/form er slik at jeg lengter etter verken snømåking eller det å tråkke i tungt føre.

Men så er heller ikke verken tanken og hjernen blitt eldre enn at klimaendringene bekymrer meg.
Om jeg ikke er klar for å bygge snømenn og snøborger selv, kunne det vært fint å se barebarna eller nabobarna gjøre det.

Lindtveit, 23. desember 2020
Nils-Petter Enstad

David Livingstone

Denne boka fant jeg på kontoret til Arendal korps forleden – det lå en liten bunke med bøker fra denne serien.

Jeg husker godt denne serien fra min barndom.
Jeg husker ikke om vi hadde noen av dem hjemme, eller om jeg lånte dem på Deichman, der jeg tidlig fikk et lånekort.
Jeg ser at bøkene ble gitt ut på Filadelfiaforlaget.
Det står ikke noe utgivelsesår, men min bibliotekkarriere begynte tidlig på 1960-tallet, så de må være eldre enn det.
Ut fra teksten på ryggen er dette bok nr. 16 i serien.
På baksiden opplyses det at serien på den tidspunkt denne kom ut omfatter 23 bind.

Bøkene spente over et stort register, med bibelfortellinger fra både Det gamle og Det nye testamente, med bøker om Fadervår, men også om kjente skikkelser fra misjons- og kirkehistorie.
Fortellingen om David Livingstone som formidles i denne boka er nokså nøktern.
Den legger stort sett vekt på hans innsats som oppdager.
Det sies ikke her, men den som har lest om Livingstone også senere i livet, vet jo at han ikke var så veldig vellykket som misjonær. Han fikk døpt én afrikaner, og han ble senere frafallen.

Boka forteller ikke det litt makabre faktum at da Livingstone ble funnet død; det sies at han døde mens han knelte i bønn, ble han balsamert, hjertet ble tatt ut av kroppen og begravd der i Afrika.
Så bar hans trofaste tjenere kroppen hans over store strekninger før han ble sendt tilbake til England og en grav i Westminister Abbey.
Å balsamere kroppen var jo også det eneste fornuftige med tanke på at den skulle sendes over havet. Det afrikanske klimaet egner seg dårlig for langvarig oppbevaring.

Bildet på omslaget av boka viser den mest kjente episoden i Livingstones liv: Møtet mellom ham og den amerikanske journalisten Henry Morton Stanley. Det skjedde i 1871, og bidro nok til å forlenge Livingstones liv med både måneder og år.
Stanley hadde nemlig med seg kinin, et legemiddel den malariarammede Livingstone trengte, men som var blitt stjålet fra ham en stund før.

For mange generasjoner var Livingstone sett på som en helt, både som misjonær og oppdager.
Etter hvert har dette heltebildet blitt justert noe. Som misjonær var han ikke spesielt vellykket og som familiemann var han en katastrofe.
Han hadde kone og barn, men disse etterlot han i Storbritannia da han dro ut på sine Afrika-ekspedisjoner. Særlig måtte hans ektefelle Mary betalte en høy pris for mannens berømmelse, både i form av ensomhet og personlige og økonomiske problemer.

David Livingstone var skotte.
Han var utdannet lege, og i sentrum av Edinburgh står en statue av ham.
Jeg tok et bilde av statuen da Greta og jeg var i Skottland for noen år siden.

Han står med ei bok i handa.
Det er kanskje en bibel? En av fortellingene om ham går ut på at han fikk sin første bibel som 12-åring. Det var en premie for at han hadde lært Salme 119 utenat - den med 176 vers.

PS.Illustrasjonene i boka er flotte. Kanskje kunne det være et marked for å finne bøkene fram igjen og gi dem ut i nye utgaver?
Jeg husker jeg leste dem med glede, den gang for om lag 55 år siden.

Korona-hverdag

- Hvor er det blitt av brddskjæreren, ville en med-handlende på min nærbutikk vite forleden.

- Den er blitt fjernet.
- Hvorfor det?
- På grunn av smittefaren.
- Nei, nå går hysteriet for langt, altså.

Man rusler videre og tenker med seg selv at det finnes kanskje andre restriksjoner som kan virke mer hysteriske enn at man vil unngå at en lang rekke personer har hendene sine i et utstyr som skal håndtere matvarer for enda flere.
Men vi har jo alle våre prioriteringer.
Så nevner man episoden for en annen i samme butikk som en selv.
- Jeg for min del kommer aldri til å bruke brødskjæreren mer, sier vedkommende.
– Jeg hadde helt glemt hvor godt det smaker med en skikkelig tjukk blings grovbrød.
Og sånn går nå dagene.

Påske i gult

Vi var på vei hjem fra en påskeleir. Det var andre påskedag og mye trafikk.

På radioen hørte vi et program der barn ble bedt om å ringe inn og fortelle hvorfor de trodde gult var påskens farge.
Dette var før mobiltelefonens tid for vårt vedkommende, så våre gutter måtte nøye seg med å lytte.

Det var mange forslag: Hestehov og påskeliljer var to av dem, sol og appelsiner var to andre.
Så kom det et nytt forslag: - Jeg tror gult er påskens farge fordi det skal minne om nytt liv, sa en guttestemme.
- Å, du tenker på at blomstene vokser fram? spurte programlederen.
- Nei, sa gutten. – Jeg tenker på at Jesus sto opp fra de døde, jeg!
Kanskje gjør jeg programlederne urett, men de hørtes da faktisk ut som de ble litt brydd?
For en pappa bak rattet var det nesten så dette ble den påskens beste andakt.
Den gule fargen minner også om at Jesus sto opp igjen fra de døde.

«Ingen påskeferie»

«Jesus lever – det blir ingen påskeferie» kunne jeg lese på et plankegjerde i Homansbyen for mer enn 30 år siden.

Jeg husker jeg tok et bilde av grafittien og skrev en liten stubb om det i Krigsropet, hvor jeg var stasjonert den gangen.
For noen dager siden brukte Kristelig Pressekontor en «miniandakt» jeg hadde skrevet om det samme tema. Et poeng i begge de to betraktningene var at påsken var ingen «ferie» for personer som arbeidet som pastorer og ledere i kristne menigheter. Det poenget var nok mer relevant på 1980-tallet enn i dag.

Illustrasjonen over disse linjene viser det møteprogrammet vi hadde lagt opp til i Arendal korps for påsken 2020. På grunn av korona-pandemien er de tre samlingene avlyst.
Tre samlinger - det er kanskje omtrent der møtefrekvensen ved mange korps ligger i påsken nå for tiden: Palmesøndag – skjærtorsdag og/eller langfredag – påskedag.

Av en eller annen grunn har tankene denne uka gått til de to årene da vi var stasjonert ved Nannestad korps – «Arken», som det ble kalt (bildet). Enkelte forvekslet det med De Frie Venners lokale på Råholt, noen kilometer unna Maura, der vi holdt til. Det lokalet het også «Arken».
Slik jeg husker det, var dette påskens møteprogram ved Nannestad korps i 1977 og 1978:

Palmesøndag:
Formiddagen: Utpostmøte
Kvelden: Møte på korpset
Skjærtorsdag:
Kveld: Utpostmøte
Langfredag:
Formiddag: Utpostmøte
Kveld: Møte på korpset
Påskeaften:
Utpostfest
Påskedag:
Formiddag: Utpostmøte
Ettermiddag: Institusjonsandakt
Kveld: Møte på korpset
2. påskedag:
Formiddag: Utpostmøte
Kveld: Påskefest på korpset

Jeg teller 11 arrangement – kanskje glir minnene om to forskjellige påsker litt over i hverandre, og at det ikke var fullt så mange begge årene.

Utpostmøtet på skjærtorsdag var kanskje bare det ene året – det var i så fall i Rustad bedehus, like ved der mine svigerforeldre hadde sin hytte. Lokalet var fullt, husker jeg – etterpå ble vi fortalt at dette var det eneste møtet i det bedehuset den påsken.

Mulig det samme gjelder utpostmøtet 2. påskedags formiddag.
Det var i Moreppen bedehus; vi hadde besøk av Frelsesarmeens landsevangelist, Leidulf Eikeseth, de to påskedagene det året.
Men de fleste av møtene var det vi to unge løytnanter som sto for, med hjelp fra de få, men trofaste soldatene i korpset.

Så kanskje var det ikke 11 arrangement hvert av de to årene. Kanskje var det bare åtte eller ti. Men påsken var en travel tid.

Jeg hører ikke til dem som fortaper meg i nostalgi og tenker at alt var så mye bedre før.
Et høyt aktivitetsnivå og et høyt tempo kunne nok føre til at man i faser av livet ble liggende både ett og to hestehoder foran seg selv, både hvor man var i livet og hvor man burde være, enten som familie (vi var småbarnsforeldre!), som menneske og som et kristent menneske med lederansvar hvor man blant annet skulle ha noe å formidle til andre opptil flere ganger i uka.

Jeg husker hva oberst Ingeborg Pedersen sa i sin takketale i et offisersmøte under Frelsesarmeens årskongress det året hun ble pensjonert (1974? 1975?): «Nå skal jeg bruke litt tid på å roe ned, og så håper jeg at min sjel skal klare å innhente meg igjen» (sitert etter hukommelsen).

Jeg husker jeg likte formuleringen hennes, men det var kanskje mer på grunn av poesien i den enn klokskapen. I dag ser jeg den også.

Lindtveit, 29. mars (4. søndag i fastetiden), 2020
Nils-Petter Enstad