Alfred og to-kroningen

Kåseri på «grytefest» - 1. søndag i advent 2019

La meg ta dere med bakover i tid; la oss si til 1925. Og la meg ta dere med til Stavanger.

En desemberdag det året går to karer – en gutt på ti år og pappaen hans – i land fra rutebåten.
Gutten heter Alfred og de kommer fra Kyrkjøy, en av Stjernarøyene i Finnøy kommune.
Alfred er eldst i en søskenflokk som på dette tidspunktet fortsatt er i vekst, og som til slutt skal telle åtte søsken.
Han er bevisst på sin plass i flokken – han sier gjerne om seg selv at han er «stor kar – son åt far».

Alfred og far er i byen fordi Alfred skal få nye sko til jul.
Og det er en stor begivenhet i en liten gutts liv.
De skal bo hos en familie som heter Torkildsen. Og etter frokosten, før de to skal dra ned til sentrum, stikker Torkildsen noe i Alfreds lille gutteneve.
Det er en 2-kroning; ikke noe ubetydelig beløp i 1925, og nesten en liten formue for en gutt.
– Den kan du bruke til hva du vil, sier Torkildsen og blunker til gutten.

For Alfred blir førjulsaktiviteten i byen som et eventyr.
Som voksen skulle han bli en av landets mest kjente forfattere, men alt som barn hadde han dette sinnet som sugde til seg inntrykk, og tok vare på dem.
Og hva var det der?
På torget sto det en stort tre med tente lys, og ved siden av treet sto det et merkelige stativ der det hang noe som så ut som en kjele.
Og ved siden av stativet sto det ei dame i en underlig klesdrakt.
Og Alfred gjorde som alle 10-åringer gjør i slike situasjoner.
Han gikk til visdommens nærmeste kilde og spurte far: Hva gjør den damen?

Og far kan svare: Det er «ei frelsesarmé-dame», forklarer han, og hun samler inn penger slik at fattige folk i Stavanger skal få mat og klær til jul.
- Finnes det fattige folk i Stavanger? undrer Alfred; han har bare hørt om fattige mennesker i andre land, slike som de forteller om i misjonsmøtene på bedehuset hjemme.
Og far kan fortelle at det finnes fattige folk i Stavanger, både voksne og barn.
-Så fattige at de ikke kan få nye sko?
- Så fattige er det nok noen som er.
Og Alfred kjenner hvordan to-kroningen brenner i lomma.
Han tenker på det han kunne fått kjøpt for den. Godteri; kanskje en leke?
For de nye skoene er jo far som skal betale.

Så tar han en beslutning.
Med faste skritt, men med litt sorg i hjertet, går han bort til damen ved stativet og så legger han to-kroningen i gryta.

Når han kommer tilbake, lurer far på hva han hadde lagt i gryta.
- To-kroningen fra Torkildsen, svarer Alfred. – Jeg tenkte at det kanskje var en liten gutt som kunne få nye sko.
Da fikk far en klump i halsen, og han tok tak i gutteneven. – Det var fint tenkt, det, Alfred-farr, sa han.

Det er Alfred Hauge selv som har fortalt om denne barndomsopplevelsen i boka «Stor kar».
Jeg synes dette er en av de fineste julegrytefortellingene jeg har vært borti.
Men når jeg tar den fram her, er det også fordi den er lagt til Stavanger. For Stavanger var hjembyen til hun som på flere måter har satt sitt sterke preg på det som er bildet av advent i det offentlige rom: Julegryta og julegrana på byens store, åpne plasser.

Det er i år 100 år siden julegrana ble tent på Universitetsplassen første gang.
Det skjedde noen få dager før selve julaften, men snart ble det en tradisjon at den skulle tennes første søndag i advent.
Det første året var det bare i Kristiania man hadde et slikt tre, men snart spredte ideen seg til by etter by, akkurat som ideen med julegryta hadde gjort det nesten 20 år tidligere.
Og i begge tilfeller var det Othilie Tonning, denne kreative fyrvokter-datteren fra Stavanger, som sto bak.
Julegrytene var en idé hun hentet fra USA, mens julegrana skulle bli en idé som ble eksportert til andre land.

Både gryta og grana er tradisjoner vi kan være stolte over, akkurat som vi skal være takknemlige for de mange – kvinner og menn; jenter og gutter – som gir sine store og små gaver til et arbeid som betyr mye for mange.

God og varm adventstid til dere alle – og takk for oppmerksomheten!

Illustrasjonen er scannet fra boka «Stor kar» (Ansgar forlag, 1945) og er laget av Lars Wangensten Berge