Fra uteligger til sosialpolitisk pioner - et 125-årsminne

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det er ikke så mange som forbinder noe med navnet Julius Amundsen i dag. Det er synd, for han var faktisk en av vårt lands sosialpolitiske pionerer. Tidlig på 1890-tallet grunnla han, som selv hadde vært alkoholiker og uteligger, Frelsesarmeens alkoholistomsorg her i Norge. I år er det 125 år siden Frelsesarmeens herberge i Urtegata i Oslo ble åpnet rett før jul.

Han ble født i Herland i det som senere ble Eidsberg kommune i Østfold i 1858.
Foreldrene hans hadde det i utgangspunktet godt økonomisk, men da Julius var smågutt, begynte faren å drikke, og etter noen år måtte de flytte fra hjemstedet.
De slo seg ned i Heggedal i Asker, men faren fortsatte å drikke like mye.
Etter konfirmasjonen reiste Julius hjemmefra for å få seg arbeid. Dermed kom han også bort fra den omsorgen moren, som var en varm kristen, hadde hatt for ham, og snart tok han etter farens drikkevaner. Han ble en beryktet slåsskjempe og drikkebror.
Dette holdt seg i flere år, før han selv skjønte at dette bar galt av sted. På et kristent vekkelsesmøte ble han omvendt. Stor var hans forundring da han oppdaget at på det samme møtet hadde Josefine Kraft, ei jente fra Halden som han tidligere hadde vært forlovet med, også blitt omvendt. Hun hadde brutt med ham noen måneder før fordi hun ikke orket mer av drikkingen hans.
Nå fikk kjærligheten en ny sjanse.
De giftet seg og flyttet inn til hovedstaden. Her fikk Julius arbeid hos den kjente, kristne personligheten, garvemester Th. Halvorsen. I fritiden var han forkynner i ulike kristne sammenhenger.

Begeistret
Julius var blant dem som reagerte med begeistring da Frelsesarmeen kom til Kristiania i januar 1888.
Det samme gjorde sjefen hans, som hadde bygget det første lokalet til Frelsesarmeen i Norge. Josefine var imidlertid negativ til å begynne med. Men høsten 1888 ble begge ektefellene innvidd som frelsessoldater, og i januar 1889 ble de utnevnt til kapteiner i Frelsesarmeen, og beordret til Kongsberg.
Med sine 30 år hørte de til «den eldre garde» blant Frelsesarmeens pionérer. Mange av dem som meldte seg samtidig var ennå ikke 20 år gamle. Ekteparet fikk derfor tidlig ledende stillinger.
De åpnet også arbeidet flere steder, blant annet i marinebyen Horten.
Her ble soknepresten i Borre så provosert over at Frelsesarmeen ville starte arbeid i «hans» by, at han rett og slett beslagla alle benkene som Amundsen hadde skaffet til åpningsmøtet.
Men Julius Amundsen hadde vært ute en vinternatt før, og ga soknepresten klar beskjed om at benkene skulle være på plass innen et bestemt klokkeslett, ellers ville han bli anmeldt for tyveri.
Og benkene kom tilbake.

Kald vinter
Høsten 1893 fikk ekteparet ansvaret for Frelsesarmeens menighet på Grønland i Oslo, og samtidig for utdannelsen av de unge menn som meldte seg til tjeneste som frelsesoffiserer.
Vinteren var særlig kald det året, og det ble avdekket flere tragedier der uteliggere rett og slett frøs i hjel der de sov under bordstabler eller forsøkte å finne husly under veltede båter langs Akerselva.
Noen trakk også inn i teglverkene og la seg til å sove ved ovnene.
En morgen ble en mann funnet død ved en slik ovn, han hadde lagt seg for nær ovnen, og hadde rett og slett blitt stekt til døde.
Amundsen bestemte seg for å gjøre noe med dette: Hver kveld etter møtets slutt ble det store møtelokalet ryddet og gjort om til losji for hjemløse.
Hver natt resten av denne kalde vinteren sov mellom 200 og 300 menn på gulvet og på benker.
Når de forlot lokalet om morgenen, fikk de med seg en matpakke og en flaske varm melk.
Innlosjeringen var ren oppbevaring, uten andre fasiliteter enn tak over hodet og varme. Men som en journalist i en av hovedstadsavisene så malerisk skrev: «... her i det varme, lune Lokale er det jo som et Paradis mod at ligge som et vildt Dyr, frysende i det fri...».
Hovedstadsavisene var jevnt over meget positive i sin omtale av Amundsens initiativ.

Herberge
En av dem som også hadde sans for Amundsens initiativ, var kommandør Hanna Ouchterlony.
Hun ble allerede den gang omtalt som «Frelsesarmeens mor» i Norge ved at det var hun som hadde ledet de første møtene i januardagene i 1888.
Våren 1894 kom hun tilbake til Norge som leder for arbeidet, og begynte straks å trekke i alle tenkelige – og noen ikke fullt så tenkelige – tråder for å få gjennomført et prosjekt hun mente Amundsen hadde vist nødvendigheten av: Et herberge for uteliggere.
En av dem hun oppsøkte, var direktøren for brennevinsamlaget – forløperen til det senere Vinmonopolet.
– Brennevinet har en stor del av skylden for denne elendigheten. Brennevinsamlaget plikter å bidra, var hennes knusende, logiske argument.
Om det var logikken eller andre ting som gjorde det: Direktøren bladde opp et betydelig beløp etter datidens standard.
Dermed kunne Frelsesarmeen gå til anskaffelse av et hus i Urtegata 16 på Grønland, og kort før jul i 1894 ble det første herberget for uteliggere her i landet åpnet.
Den tidligere uteliggeren Julius Amundsen hadde rett og slett bidratt til å skrive om vår sosialpolitiske historie.
I årene som fulgte, vokste dette arbeidet, og det ble åpnet herberger i en rekke norske byer.
Det ble også etablert andre tilbud til menn som livet hadde fart hardt fram mot. Mest kjent er kanskje arbeidsmarkedsbedriften Elevator, som ble etablert i 1905.

Oppgaver
Josefine og Julius Amundsen fikk en rekke forskjellige arbeidsoppgaver i Frelsesarmeen, blant annet som ledere for alt der evangeliske arbeidet i det som fra årsskiftet vil hete Viken fylke.
Selv ble han ingen gammel mann.
Han døde i november 1904, tre uker etter sin 46-årsdag.
Han hadde aldri spart seg i de 16 årene han var frelsesoffiser, så da sykdommen satte inn, hadde han lite å møte den med. Året før var han blitt far for første gang, etter at ekteskapet mellom ham og Josefine hadde vært barnløst i mange år. Fra dødsleiet sendte han en innstendig oppfordring til sine salvasjonistkamerater om å være trofaste mot Gud og Frelsesarmeen.
Frelsesarmeens rusomsorg er i dag en stor, kompetent og faglig sterk organisasjon.
Det begynte for 125 år siden med at en tidligere uteligger bestemte seg for å ta ansvar for de som fremdeles sov og frøs ute om nettene.

Bildet:
Josefine og Julius Amundsen tilhøre pionérgenerasjonen i Frelsesarmeen (fotografiet er scannet fra en bok om Julius Amundsen som kom ut på 1920-tallet).

Hvem var Lucia?

Datoen 13. desember er også er kjent som «Lucia-dagen». Vi kjenner henne fra opptrinn i barnehager og skoleklasser – gutter og jenter i hvite kapper, med en stjerne eller et lys i hånden, og midt blant dem: Ei jente med lyskrone. Det er Lucia-opptog, og hovedpersonen selv er «Sankta Lucia».

Det er mye legendestoff knyttet til fortellingen om og oppfatningen av Sta. Lucia.
Den historiske kjernen er at det sannsynligvis har levd en ung, kristen kvinne på Sicilia rundt år 300 etter Jesu fødsel, og at hun led martyrdøden. Dødsåret oppgis til å ha vært 304. På den tiden var kristendomsforfølgelsene under keiser Diokletian på det mest intense. Keiseren selv abdiserte i 305. Den (mer eller mindre) historiske Lucia ble 18, muligens 20 år gammel.

Jomfru
Lucia er en av de mange «jomfrumartyrer» som man finner blant de katolske kirkes helgener.
Felles for disse er at de ønsket å leve ugift, og at deres martyrium ofte skjedde fordi de kjempet mot en frier og/eller overgriper.
Fra norsk middelalderfromhet kjenner vi fortellingen om Sta. Sunniva, den irske prinsessen som flyktet til Norge for å unngå å bli tvunget til å gifte seg med en hedensk konge eller høvding.
Ifølge legenden hadde Lucia alt som barn bestemt seg for å leve som jomfru og vie sitt liv til Kristus.
Men dette hadde hun ikke fortalt til noen, og da hun kom opp i passende alder, gjorde moren hennes en avtale på hennes vegne om ekteskap med en ung, hedensk adelsmann.
Familien hennes var svært rik, og Lucia ville kunne ta med seg en betydelig medgift inn i ekteskapet.
Men etter at Lucias mor var blitt helbredet fra en alvorlig sykdom gjennom datterens forbønn, innså moren at hun måtte respektere Lucias ønske om et liv i kyskhet. Forlovelsen ble derfor hevet.
Som hevn for at han tapte så vel den store medgiften som den unge, vakre kvinnen, meldte den forsmådde frieren Lucia til myndighetene som kristen. Som straff ble hun dømt til å bli sendt til et bordell.

Legendestoffet
Det er i beretningen om hva som skjedde da hun skulle sendes dit, at legendestoffet virkelig tar av.
Det var en del av dommen at hun skulle fraktes på en oksekjerre gjennom byen, til spott og spe, fra fengslet til bordellet. Men tusen mann og flere okser klarte ikke å rikke på kjerra.
Den rasende stattholderen samlet da ved i kjerra og ville brenne henne på et bål, men bålet sloknet.
Han helte kokende olje over henne, men hun var like uskadd.
Da ble stattholderen redd og befalte bøddelen å renne et sverd gjennom halsen hennes.
Det skjedde, men Lucia døde ikke før en prest hadde rukket å gi henne nattverden.
Kjernen i dette, at hun ble rapportert til stattholderen fordi hun var kristen, og at hun led martyrdøden, kan være historisk korrekt. Dødsdagen henne var 13. desember.

Lys
Når Lucia forbindes med lys, har dette sammenheng med en annen av de legendene som er knyttet til hennes navn. Den går ut på at mange kristne gjemte seg i katakombene under kristendomsforfølgelsene.
Dette er også historisk korrekt.
For å hjelpe de som var gått i dekning, kom Lucia - og nå er vi tilbake i legendene - til dem med mat og andre nødvendighetsartikler.
Fordi hun hadde mye å bære på, laget hun en krans med tente lys som hun satte på hodet sitt.
Dermed hadde hun begge hendene fri, og samtidig har man også en opprinnelse til tradisjonen med Lucia-krans.
En mindre kjent del av Lucia-legenden er at hun ved en anledning rev ut øynene sine og sendt dem på et fat til en ung, hedensk beundrer som sa at han var blitt så forelsket i øynene hennes.
I flere kunstverk framstilles Lucia med to øyne på et fat.
Men da hun hadde gjort dette, fikk hun straks to nye og enda vakrere øyne.
Lysene kan også være en henvisning til navnet hennes, som er avledet av det latinske ordet for «lys».
De peker også på at hun var en representant for ham som sa om seg selv at «jeg er verdens lys».
At festdagen hennes falt på den aller mørkeste tiden av året, rundt vintersolverv, har også aktualisert lysene som symbol på den hellige Lucia.

Folklore
Den nordiske Lucia-tradisjonen slik vi kjenner den i dag, er egentlig en blanding av ulike tradisjoner og sagn, med både kristne og hedenske innslag. Den oppsto i nordisk sammenheng så sent som på 1850-tallet
Det er en kjent sak at da kristendommen gjorde sitt inntog i Norden, blandet elementer av katolsk tro seg med gamle hedenske tradisjoner.
Lucia-tradisjonen, slik vi kjenner den i Norden, har hentet inspirasjon fra i hvert fall tre ulike kilder: For det første fortellingen om den kristne martyren Lucia, dernest den før-kristne tradisjonen om den nordiske vetten Lussi og endelig stjerneguttene, som ikke hadde noen tilknytning til noen av disse. Historisk var dette unge gutter tilknyttet katedralskolene, og gikk fra dør til dør og bad om å få fremføre stjernespillet – en dramatisering av «underet rundt Jesu fødsel».
Navnet Lussi kjenner vi igjen fra bakverket «lusse-katter», som også er en del av den nordiske Lucia-markeringen

Blond?
At Lucia er en lyshåret jente er et rent nordisk påfunn.
Den historiske Lucia var fra Sør-Europa, og var neppe blond i håret.
Men myten om det blonde håret sitter dypt i manges oppfatning.
Da den svenske varehuskjeden Åhléns i 2016 kjørte en annonseserie der Lucia var avbildet i skikkelse av en mørkhudet gutt, skapte dette raseri i sosiale medier. Kjeden valgte etter kort tid å fjerne annonsen, først og fremst av hensyn til gutten selv, men også fordi bildet ble «delt» på plattformer som varehuskjeden ikke ville assosieres med.
Det kom snart fram at hat-kampanjen var initiert av høyre-ekstreme miljøer i Sverige, og hadde utgangspunkt i en lukket facebook-gruppe for disse miljøene.
Det samme skjedde fire år tidligere da en mørkhudet jente var Lucia i en Lucia-konsert som STV overførte fra Uppsala domkirke på Lucia-dagen.

Hverdags-Lucia
Som frelsesoffiser i Sandvika skrev jeg på 1980-tallet et «alternativt» Lucia-spill der Lucia ikke var kledd i hvit kjole og hadde lyst hår, men var en helt vanlig jente som gikk rundt og hjalp gamle og syke, handlet inn for dem og stelte i huset for dem. Slik tente hun lys i deres hverdag.
Jeg mente – og mener fremdeles – at dette var (og er) er mer relevant anvendelse av Lucia-fortellingen for vår tid, men spillet ble bare framført en gang.
Da en annen korpsleder ba om å få manuset tilsendt, var responsen i hennes menighet negativ. Lucia skulle i hvert fall ha lyskrans! (Manuset fra den gang er blitt borte i løpet av x antall flyttinger og ryddinger, men ideen er hermed gitt videre.)

Lucia-sangen
Sangen vi kjenner som «Lucia-sangen» er en napolitansk folkevise.
Melodien er kjent fra 1835. Teksten har ingen tilknytning til den opprinnelige Lucia-legenden, og kan knapt kalles en kristen sang.

Sangen er slik:

Svart senker natten seg
i stall og stuer.
Solen har gått sin vei,
skyggene truer.
Inn i vårt mørke hus
stiger med tente lys
Sancta Lucia, Sancta Lucia

Natten er mørk og stum.
Med ett det suser
i alle tyste rum
som vinger bruser.
Se på vår terskel står
hvitkledd med lys i hår
Sancta Lucia, Sancta Lucia

«Mørket skal flykte snart
fra jordens daler.»
Slik hun et underfullt
ord til oss taler.
Dagen skal atter ny
stige av røde sky
Sancta Lucia, Sancta Lucia.

Bildet er lastet ned fra SVT og viser hun som var Lucia under den fjernsynsoverførte Lucia-gudstjenesten fra Uppsala domkirke 13. desember 2012

Nils-messe, nisse og den hellige Nikolai

Selv i kirkekunsten framstilles han som en godslig mann med hvitt hår og skjegg, og i en rød kappe. Likevel er det stor forskjell på den kommersielle, nokså amerikanske julenissen vi kjenner fra kjøpesentre og tegnefilmer, og den fromme og gavmilde biskopen som levde i Lille-Asia rundt 300 år etter Jesu fødsel. 6. desember er festdagen for Den hellige Nikolas av Myra. I Norge ble denne dagen kalt «Nilsmesse».

De historiske kjensgjerningene om denne helgenen er få og usikre.
Han skal ha blitt født rundt år 280, muligens i 286, i Patara i Lykia.
Denne byen lå i det som i dag er den tyrkiske provinsen Antalya. Dette var ett av de første områdene kristendommen kom til etter pinsefestens dag i Jerusalem.
Foreldrene hans var kristne, og var kjent som fromme mennesker. Faren var også svært rik. Nikolas var deres eneste barn, og ble ikke født før etter mange års ekteskap.
Her er det lett å se paralleller til kjente, bibelske fortellinger, både om Abraham og Sara fra det gamle testamente, og døperen Johannes sine foreldre i det nye.

Legender
Det finnes en svært omfattende legendeflora rundt Nikolas.
Selv som spedbarn skal han ha vært svært from. Blant annet skal han allerede som diebarn ha overholdt kirkens fasteregler. Det medførte at han nektet å die sin amme mer enn én gang hver onsdag og fredag, og da kun på kvelden, slik det også var for de voksne.
Guttens morbror, som også het Nikolas, var biskop av Myra, og da nevøen var 19 år gammel, lot onkelen ham vigsle til prest. Kort etter døde foreldrene hans, og den unge presten arvet en stor formue.
Legendestoffet er samstemt om at han ga bort hele sin formue til de fattige, og at han gjorde dette i stillhet, men det finnes litt ulike tradisjoner for hvordan dette skjedde.
Den mest kjente tradisjonen er historien om de tre jomfruene i Patara.
Den går ut på jentenes far hadde mistet sin formue og hadde ikke råd til døtrenes medgift, slik at de kunne bli «godt gift». I desperasjon ville han derfor selge dem til et bordell. Da Nikolas hørte om det, kom han i hemmelighet til huset om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var tilstrekkelig for medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun vel gift.
Nikolas gjentok sin nattlige aksjon to ganger til, og slik frelste han alle de tre søstrene fra bordellet.

Varianter
Det finnes ulike varianter av historien. Noen sier at han kastet de tre sekkene inn ved samme anledning, en annen at han gjorde det tre påfølgende netter og en tredje at han gjorde det en gang i året, alltid dagen før en av døtrene nådde «gifteferdig alder».
Den tredje gangen ønsket faren å finne ut hvem velgjøreren var, så han lå på lur, løp ut på gaten, gjenkjente sin velgjører og ville takke ham, men Nikolas påla ham streng taushet og å takke Gud i stedet.
I enda en annen versjon får Nikolas vite at mannen lå på lur, så han kastet den siste sekken ned skorsteinen i stedet for gjennom vinduet.
En variant sier at den tredje datteren hadde vasket sine strømper den kvelden og hengt dem opp til tørk ved glørne og at sekken falt ned i en av strømpene.
Det er mange gjenkjennelige trekk fra ulike juletradisjoner i disse legendene. Skorsteinspipa og strømpene som var hengt opp er bare nevnt som to stikkord.

Biskop
Kort etter at Nikolas var blitt presteviet, ble han abbed i et kloster hans onkel hadde grunnlagt. Da onkelen døde, dro Nikolas på pilegrimsferd til Egypt og til Det Hellige Land. Da han kom tilbake, ble han valgt til biskop i Myra.
Han var fremdeles svært ung.
Noen kilder hevder han ble biskop i år 300; da var han i så fall bare 20 år.
Mer sannsynlig er det at han ble biskop drøyt ti år senere. Han skal ha vært en from og dyktig biskop, og bispedømmet hans blomstret opp.

«Nils-messe»
Kildene er samstemte om at den historiske biskop Nikolaus døde 6. desember, men årstallet er mer usikkert.
Det nærmeste man kommer, er at han trolig døde en gang mellom 345 og 352.
Gitt at han var født i 280, var han altså et sted mellom 65 og 72 år da han døde.
I motsetning til de aller fleste helgener fra denne tiden, døde han ikke som martyr.
Det finnes også bare få tradisjoner om at han skal ha vært forfulgt for sin tro, til tross for at de siste, store kristendomsforfølgelsene i Romerriket skjedde i hans levetid.
At han ble æret som en helgen har trolig startet omtrent umiddelbart etter hans død. Han regnes som helgen av så vel den romersk-katolske som den greskortodokse kirke, og er, nest etter Jomfru Maria, en av de mest populære helgener i kristenheten. Kulten rundt ham spredte seg fort, og fikk også en del folkelige elementer i seg. Mer enn hans fromhet, er det hans gavmildhet det er blitt fokusert på i det folkelige bildet av ham.
Han er skytshelgen for en rekke land, yrkesgrupper og situasjoner. Her kan nevnes unge, ugifte jenter så vel som nygifte og gamle jomfruer; bakere, slaktere, ølbryggere og spritbrennere kan alle be den hellige Nikolas om hjelp, bare for å nevne noen.

Navn
Den «moderne» julenissen, som ikke minst er kjent fra reklamekampanjene til en velkjent leskedrikkfabrikant, har lite og ingenting å gjøre med den hellige Nikolas av Myra.
Det måtte da være den røde drakten, som kan være et slags ekko av den røde bispekåpen. Navnet «Santa Claus» er en videreføring av det hollandske «Sinterklaas», som igjen kommer fra «St. Nikolas».
De norske versjonene av navnet er «Nils» eller «Nikolai». Begge versjonene er mye brukt i Norge. Mer enn 13 tusen norske menn har Nils eller Niels som sitt første navn, og om lag åtte tusen norske menn har Nikolai i en eller annen form som sitt første fornavn.

Fjøsnissen
Den norske nissetradisjonen, med grøt på låven, topplue og tresko, har overhodet ikke noe med biskopen av Myra å gjøre. De tradisjonene er ekko fra gammel folketro rundt tusser og andre underjordiske vesener, og går tilbake til førkristen tid.

Kilder:
Jacobus de Vorgaine: LEGENDA AURERA. Helgenlegender fra middelalderen (Oslo, 2008)
www.katolsk.no/biografi/nmyra.htm

Illustrasjon:
Ikon fra Nikolai-kirken, Gran på Hadeland, av St. Nikolaus. Foto: Nils-Petter Enstad

Om å brenne bøker

Emnet "brenning av bøker" er blitt aktuelt etter bølle-påfunnet i Kristiansand nylig der det ble gjort forsøk på å brenne et eksemplar av muslimenes hellige bok, Koranen.

Å brenne bøker er en bøllete handling, stort sett uansett hva slags bok vi snakker om.
Bokbål er et historisk fenomen som vi ikke skal ta lett på.
Det mest kjente eksemplet er nazistenes bokbål i Tyskland i mai 1933. Totalt ble det brent om lag 25 000 bøker fra 2 500 forfattere. Mange av disse forfatterne var av jødisk opprinnelse, men det var også solide tyskere som Thomas Mann (nobelprisvinner i 1929) og hans bror Heinrich. Senere skulle også vår egen Sigrid Undset oppleve å få sine bøker brent på nazistenes bokbål.

Kanskje er det en digresjon, men likevel:
For noen år siden foreslo en kommune (var det Oslo, tro?) at man som en prøveordning skulle gi de som ønsket det fritak for sidemål (i Oslo vil det si nynorsk).
En kvinnelig gymnasiast ble begeistret for dette og foreslo at de som ville ha fritak skulle komme sammen og brenne lærebøkene i nynorsk.
Dette kom på riksdekkende radio, og jenta med det glupe forslaget ble intervjuet.
- Har du hørt om brenning av bøker i andre sammenhenger? ble hun spurt.
- Eh - nei? var svaret.
Det ble siste ord i innslaget.

"Komikeren" Otto Jespersen hadde et stunt for noen år siden der han brant en bibel. Når han ble utfordret på om han ville brenne et eksemplar av Koranen også, svarte han ikke.
Det skulle man ikke forvente heller.
Otto Jespersen er den type aktører som bare er høye og mørke når det ikke krever noe mot å være det.
Det betyr ikke at han burde brent Koranen også.
Det betyr at han ikke burde brent Bibelen.
Han burde ikke gjort det, for en slik handling forteller bare hvor sterkt hans "bad taste" preger ham.

4.12.19

Eslet i Jerusalem – teologi ved frokostbordet

Bibelteksten for første søndag i advent 2019 er fortellingen om Jesu inntog i Jerusalem, med utgangspunkt i det 21. kapitlet hos evangelisten Matteus.

Under bibellesingen ved frokostbordet oppdager jeg at Matteus forteller om to esler. Et mamma-esel og folen hennes. Ifølge evangelisten tok disiplene tok med seg begge dyrene, og det står at Jesus satte seg på «dem», med andre ord begge.

At det kunne være snakk om to dyr, var en helt ny innsikt for denne bibelleser. Sammenlikner man med de andre evangeliene, nevnes det bare ett dyr. Både Markus og Lukas skriver at det var snakk om en fole, mens Johannes skriver at Jesus «fant et esel».

At det var snakk om en fole, er vel den versjonen de aller fleste av oss er fortrolige med fra før.

Tidlig på 1980-tallet skrev jeg en liten fortelling for barnesidene i Krigsropet om «Det lille eselet i Jerusalem». Her lar jeg folen fra Palmesøndag bli barnebarnet (eller barne-føllet) til det eslet som brakte den hellige familien fra Betlehem til Egypt.

Det bibelske belegget for denne innfallsvinkelen er nok svært beskjeden, men den er kanskje «innenfor» med tanke på pedagogikken?

Den fortellingen sto i bladet opp mot påske det året (1982? 1983?), og det er jo i tida fram mot påske vi særlig tenker på den fortellingen. Men den har også sin plass i adventstida.

Dette er en tekst jeg har lest mange ganger og både talt over og skrevet om. Men det var altså først i dag jeg oppdaget at ifølge Matteus brukte Jesus to esler da han gjorde sitt inntog i Jerusalem.

Kan det bli teologi av slikt?
Ikke foreløpig, i hvert fall.

Ha en fin adventstid!

Det er i Matteus 21, Markus 11, Lukas 19 og Johannes 12 man kan lese om Jesu inntog i Jerusalem