«Bibelverket» - rapport om en julegave

«Bibelverket» er en bokserie jeg begynte å samle på mens jeg var kadett ved Frelsesarmeens krigsskole for mer enn 50 år siden. Den vokste langsomt, men ved jul og bursdager ble den sakte og sikkert forøkt. Helt komplett i mine hyller er den kanskje ikke ennå, til tross for at utgivelsen ble fullført for en god del år siden.

Serien begynte som et samarbeid mellom Lunde Forlag og Lutherstiftelsens forlag; senere skiftet sistnevnte navn til både Luther Forlag, Nye Luther Forlag og tilbake til Luther Forlag igjen. Slik var det helt til serien var komplett. (En parentes: Som forfatter har jeg gitt ut titler både på Lunde og på Nye Luther (en tittel på hver) Parentes slutt).
Utgivernes ambisjoner endret seg underveis, det samme gjorde profilen på bøkene.
Fra å ha vært en oppbyggelig kommentarserie til de ulike bibelske skriftene, fikk serien mer og mer preg av å være en faglig, teologisk kommentar-rekke.
Dette gjorde at det ble laget nye kommentarer til noen av de bibelske skriftene, i hvert fall til Johannes-evangeliet (jeg har begge). Samtidig gjorde disse endringene til at inntrykket av serien som helhet er at den er litt ujevn.
Serien ble til over om lag 25 år. De første bindene kom i 1969, de siste i 1993.
For meg har bøkene vært et greit oppslagsverk å ty til når jeg skal skrive, det være seg andakter, prekener eller artikler. Det er ikke bøker som innbyr til lesing «fra perm til perm».

Bibelkommentarer
Jeg har hatt flere slike serier.
Som kadett fikk jeg en serie som het «Hjemmenes bibelkommentar» i gave fra en som da hadde sluttet som frelsesoffiser – hun trengte dem ikke lenger, som hun sa.
Det var, om jeg husker rett, sju bind med kommentarer til skriftene i Det nye testamente.
Det var Filadelfiaforlaget som ga dem ut på 1960-tallet. Jeg brukte disse også når jeg arbeidet med andakter og prekener som ung frelsesoffiser, men på et eller annet tidspunkt ga jeg dem bort.
Kanskje var det til offisersskolens bibliotek?
Dit ga jeg en annen serie også: «Din daglige studiebibel» av den engelske teologen William Barclay. Den tok også for seg skriftene i Det nye testamente.
De første bindene i denne serien fikk jeg nok da jeg var ansatt i Krigsropet og de kom som anmelderbøker til redaksjonen.
Noen år senere ble jeg forlagsredaktør i Ansgar Forlag, som ga ut denne serien, og da sikret jeg meg resten.
Den tok etter hvert mer plass i bokhylla enn jeg syntes den var verd, og under en fellesmøteserie i Askim ga jeg hele serien til Jostein Nielsen, som den gang var rektor på Jeløy.

Bokpakke
Under årets juletre lå en bokpakke fra min sønn Ole Vidar. Han var nok litt spent på om han hadde truffet med tanke på bokvalget, og det var jeg også.
Da gaven ble pakket opp, viste den seg å inneholde to bind fra «Bibelverket» - og det var to bind som jeg ikke hadde fra før; kommentarer til Johannes-brevene, Peters-brevene og Jakobs brev (se bildet).
Det har nok vært litt prosess bak det å både finne bøkene og anskaffe dem; det tenker jeg på som en gave i seg selv, ved siden av selve bøkene.
Litt rydding i bibelbokskapet nå, så kommer de på plass der de skal stå.

2. juledag 2022

Litt om Lucia

Av Nils-Petter Enstad

Datoen 13. desember er også er kjent som «Lucia-dagen».

Vi kjenner henne fra opptrinn i barnehager og skoleklasser – gutter og jenter i hvite kapper, med en stjerne eller et lys i hånden, og midt blant dem: Ei jente med lyskrone. Det er Lucia-opptog, og hovedpersonen selv er «Sankta Lucia».

Det er mye legendestoff knyttet til fortellingen om og oppfatningen av Sta. Lucia.
Den historiske kjernen er at det sannsynligvis har levd en ung, kristen kvinne på Sicilia rundt år 300 etter Jesu fødsel, og at hun led martyrdøden.
Hun har trolig dødd omkring år 304, da kristendomsforfølgelsene under keiser Diokletian var på det høyeste.
Keiseren selv døde i 305, og da stilnet forfølgelsene forholdsvis raskt av. Den (mer eller mindre) historiske Lucia ble 18, muligens 20 år gammel.

Jomfru
Lucia er en av de mange «jomfrumartyrer» som man finner blant de katolske kirkes helgener.
Felles for disse er at de ønsket å leve ugift, og at deres martyrium ofte skjedde fordi de kjempet mot en frier og/eller overgriper. Fra norsk middelalderfromhet kjenner vi fortellingen om Sta. Sunniva, den irske prinsessen som flyktet til Norge for å unngå å bli tvunget til å gifte seg med en hedensk konge eller høvding.
Ifølge legenden hadde Lucia alt som barn bestemt seg for å leve som jomfru og vie sitt liv til Kristus. Men dette fortalte hun ikke til noen, og da hun kom opp i passende alder, gjorde moren hennes en avtale på hennes vegne om ekteskap med en ung, hedensk adelsmann. Familien hennes var svært rik, og Lucia ville kunne ta med seg en betydelig medgift inn i ekteskapet.
Men etter at Lucias mor var blitt helbredet fra en alvorlig sykdom gjennom datterens forbønn, innså moren at hun måtte respektere Lucias ønske om et liv i kyskhet. Forlovelsen ble derfor hevet.

Hevn
Som hevn for at han tapte så vel den store medgiften som den unge, vakre kvinnen, meldte den forsmådde frieren Lucia til myndighetene som kristen. Som straff ble hun dømt til å bli sendt til et bordell.
Det er i beretningen om hva som skjedde da hun skulle sendes dit, at legendestoffet virkelig tar av.
Det var en del av dommen at hun skulle fraktes på en oksekjerre gjennom byen, til spott og spe, fra fengslet til bordellet. Men tusen mann og flere okser klarte ikke å rikke på kjerren.
Den rasende stattholderen samlet da ved i kjerren og ville brenne henne på et bål, men bålet sloknet.
Han helte kokende olje over henne, men hun var like uskadd.
Da ble stattholderen redd og befalte bøddelen å renne et sverd gjennom halsen hennes.
Det skjedde, men Lucia døde ikke før en prest hadde rukket å gi henne nattverden.
Kjernen i dette, at hun ble rapportert til stattholderen fordi hun var kristen, og at hun led martyrdøden, kan være historisk korrekt. Dødsdagen henne var 13. desember.

Lys
Når Lucia forbindes med lys, har dette sammenheng med en annen av de legendene som er knyttet til hennes navn.
Den tar utgangspunkt i det historiske faktum at mange kristne gjemte seg i katakombene under kristendomsforfølgelsene.
For å hjelpe de som var gått i dekning, kom Lucia til dem med mat og andre nødvendighetsartikler.
Fordi hun hadde mye å bære på, laget hun en krans med tente lys som hun satte på hodet sitt. Da hadde hun begge hendene fri.
Dermed har man også en opprinnelse til tradisjonen med Lucia-krans.
En mindre kjent del av Lucia-legenden er at hun ved en anledning rev ut øynene sine og sendt dem på et fat til en ung, hedensk beundrer som sa at han var blitt så forelsket i øynene hennes. I flere kunstverk framstilles Lucia med to øyne på et fat. Men da hun hadde gjort dette, fikk hun straks to nye og enda vakrere øyne.
Lysene kan også være en henvisning til navnet hennes, som er avledet av det latinske ordet for «lys».
De peker også på at hun var en representant for ham som sa om seg selv at «jeg er verdens lys».
At festdagen hennes falt på den aller mørkeste tiden av året, rundt vintersolverv, har også aktualisert lysene som symbol på den hellige Lucia.

Folklore
Luciatradisjonen slik vi kjenner den i dag er egentlig en blanding av ulike tradisjoner og sagn, med både kristne og hedenske innslag.
Det er en kjent sak at da kristendommen gjorde sitt inntog i Norden, blandet elementer av katolsk tro seg med gamle hedenske tradisjoner.
Lucia-tradisjonen, slik vi kjenner den i Norden, har hentet inspirasjon fra i hvert fall tre ulike kilder: For det første fortellingen om den kristne martyren Lucia, dernest den før-kristne tradisjonen om den nordiske vetten Lussi og endelig stjerneguttene, som ikke hadde noen tilknytning til noen av disse.
Historisk var dette unge gutter tilknyttet katedralskolene, og gikk fra dør til dør og bad om å få fremføre stjernespillet – en dramatisering av «underet rundt Jesu fødsel».

Blond?

At Lucia er en lyshåret jente er også et rent nordisk påfunn.
Den historiske Lucia var fra Sør-Europa, og var neppe blond i håret. Men myten om det blonde håret sitter dypt i manges oppfatning.
Da den svenske varehuskjeden Åhléns i 2016 kjørte en annonseserie der Lucia var avbildet i skikkelse av en mørkhudet gutt, skapte dette raseri i sosiale medier. Kjeden valgte etter kort tid å fjerne annonsen, først og fremst av hensyn til gutten selv, men også fordi bildet ble «delt» på plattformer som varehuskjeden ikke ville assosieres med. Det kom snart fram at hat-kampanjen var initiert av høyre-ekstreme miljøer i Sverige, og hadde utgangspunkt i en lukket facebook-gruppe for disse miljøene.
Det samme skjedde fire år tidligere da en mørkhudet jente var Lucia i en Lucia-konsert som STV overførte fra Uppsala domkirke på Lucia-dagen.

Hverdags-Lucia
Som frelsesoffiser i Sandvika skrev jeg på 1980-tallet et «alternativt» Lucia-spill der Lucia ikke var kledd i hvit kjole og lyst hår, men var en helt vanlig jente som gikk rundt og hjalp gamle og syke, handlet inn for dem og stelte i huset for dem. Slik tente hun lys i deres hverdag.
Jeg mente – og mener fremdeles – at dette var (og er) er mer relevant anvendelse av Lucia-fortellingen for vår tid, men spillet ble bare framført en gang. Da en annen korpsleder ba om å få manuset tilsendt, var responsen i hennes menighet negativ. Lucia skulle i hvert fall ha lyskrans!
Manuset fra den gang er blitt borte i løpet av x antall flyttinger og ryddinger, men ideen er hermed gitt videre.

Lucia-sangen
Sangen vi kjenner som «Lucia-sangen» er en napolitansk folkevise.
Melodien er kjent fra 1835. Teksten har ingen tilknytning til den opprinnelige Lucia-legenden, og kan knapt kalles en kristen sang.

Sangen er slik:

Svart senker natten seg
i stall og stuer.
Solen har gått sin vei,
skyggene truer.
Inn i vårt mørke hus
stiger med tente lys
Sancta Lucia, Sancta Lucia

Natten er mørk og stum.
Med ett det suser
i alle tyste rum
som vinger bruser.
Se, på vår terskel står
hvitkledd med lys i hår
Sancta Lucia, Sancta Lucia

«Mørket skal flykte snart
fra jordens daler.»
Slik hun et underfullt
ord til oss taler.
Dagen skal atter ny
stige av røde sky
Sancta Lucia, Sancta Lucia.

Bjørnson og april

«Jeg velger meg april» er en setning som mange tyr til når kalenderen viser nettopp april.

Sitatet er første linje i diktet «Valg» som Bjørnson skrev i 1868.
Diktet ble trykt første gang i en dansk kalender for 1869. Kalenderen het «Souvenir», og utgiveren hadde utfordret en rekke kjente diktere til å skrive et vers for de enkelte månedene i året.
Da man kom til Bjørnson var det imidlertid bare én måned som ikke hadde fått sin poet, og det var april.
Om dette appellerte til Bjørnsons sans for humor eller om han ville gi kalender-redaktøren et aldri så lite spark bak, får enhver vurdere for seg selv. Uansett tok han utfordringen, og lot diktet begynne med linjen «Jeg velger mig april».
Egentlig hadde diktet to vers, men det var bare det første som fikk plass i den ferdige utgaven av kalenderen.
Nedenfor finner du begge versene.På de 12 linjene finner man i hvert fall to klassiske sitater som ofte brukes, i tillegg til tittelen på diktet. Ikke verst, bare det!
Bjørnstjerne Bjørnson var født i Kvikne 8. desember 1832 og døde i Paris 26. april 1910. Sånn sett kan man si at han oppfylte sine egne ord om å velge seg april.

Jeg velger meg april
Jeg velger meg april!
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

Fra Prøysen til Presley

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Rent fonetisk er det litt «smell» i setningen «Fra Prøysen til Presley». Begge navnene vekker gode minner hos meg. Begge ble en del av oppvekstens «lydspor».

La oss ta Alf Prøysen først.

Som gutt var jeg en ivrig lytter av Barnetimen for de minste; disse 20 minuttene med kulturformidling som betydde mye for mange: Torbjørn Egner og Anne-Cath. Vestly med egne fortellinger, Jens Bolling med folkeeventyrene, og Alf Prøysen, med både viser og fortellinger.

Lag på lag
I Alf Prøysens tekster kan man finne lag på lag med innsikt.
Forholdsvis sent snublet jeg over det jeg senere har beskrevet som hans «religiøse landskap»; en liten hage som ligger for seg selv, og som umerkelig glir over de andre landskapene hans; barnelandskapet og det politiske landskapet.
I 2014 var det 100 år siden han ble født, og «Prøysen-året» ble markert på mange måter. Glemt ble han vel aldri, og nå huskes han kanskje mer enn noen gang, og for flere sider ved sin kunst enn noen gang.
Han tidlige bortgang, bare 56 år, var et stort tap, samtidig som han etterlot seg et formidabelt livsverk.

Hektet på Elvis
Det andre lydsporet sto Elvis Presley for.
Et tilfeldig kinobesøk, og så var det gjort: Jeg var hektet på Elvis.
Det var ikke noe sjakktrekk i skolegården på Oslos vestkant midt på 60-tallet.
Der sto det mellom Beatles og Stones.
En av de tingene jeg etter hvert oppdaget ved Elvis, var hans forhold til gospelmusikk, og til den kristne tro.
Oppvokst som man var i Frelsesarmeen, var dette en side ved Elvis man visste å sette pris på.
Mange amerikanske artister, ikke minst countryartister, hadde gospelsanger på repertoaret: Jim Reeves, Tammy Wynette, Johnny Cash. Båndene mellom country og gospel er tette «over there».

Rock’n’Gospel
Men Elvis var jo ikke regnet som noen countryartist den gang. Han var «The King of Rock’n’Roll».
Og han var kanskje den med det sterkeste forholdet til gospel, sammen med en annen sørstatsgutt: Johnny Cash.
Da Elvis skulle opptre på Ed Sullivan Show i 1957 måtte han mase seg til å få framføre «Peace in the Valley».
I mange år var gospelalbums de eneste platene han laget som ikke var relatert til en av de mange dårlige filmene han måtte spille i.
Han fikk i alt tre Grammy-priser; alle var for gospelinnspillinger.
En av dem var for en konsertversjon av «How Great Thou art», der et tusentallig publikum synger med: «Then sings my soul, my Saviour, God, to Thee: How great Thou art».
Ingen vekkelsespredikant kan skape slik halleluja-stemning, og jeg tror jeg vet litt om halleluja-stemning.

Som Alf Prøysen ble heller ikke Elvis Presley noen gammel mann.
Han var 42 år da han døde en augustdag i 1977.
Han burde kunne vært blant oss fremdeles; han ville vært i 80-årsalderen.
Men lydsporene er der fremdeles.

Litteratur:
Nils-Petter Enstad: I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (Hovde Forlag, 2010)
Nils-Petter Enstad: Gospelsangeren Elvis Presley (Commentum Forlag, 2015)

«Fadervår-torget»

Like ved St. Paul-katedralen i London finner man et skilt som forteller at dette er «Paternoster Square». Oversatt til norsk vil det si «Fadervår-torget» eller «Fadervår-plassen».

Det har vært skrevet mye og talt ofte om den teksten vi kaller «Fadervår», «Herrens bønn» eller «bønnen Jesus lærte oss».
Det er en bønn troende fra nesten enhver religion kan be; ikke bare kristne.
Det er en bønn som dekker alle menneskelige behov: For mat, for trygghet for sinnsro.
Sånn sett kan «Fadervår» godt beskrives som et torg.
De 65 ordene i den omfatter «alt» i et menneskes liv.
Selv kunne Jesus bruke hele netter i bønn, men samtidig sier han det ikke er nødvendig å bruke mange ord for å bli bønnhørt.
Det er nok med noen få.
Kanskje bare ett?
Kanskje bare et sukk? Et sukk fra dypet av et hjerte: «Fader vår..».
Det når fram.

Denne teksten er hentet fra boka «Bedre med bønner - Enkle hverdagstanker i fastetiden» (Gaveca forlag, 2022)

Sidney Poitier er død

Den amerikanske skuespilleren Sidney Poitier er død, nær 95 år gammel.

Sideny Poitier var opprinnelig fra Bahamas, men bodde i USA det meste av sitt liv.
I 1963 skrev han filmhistorie ved å være den første afroamerikanske skuespilleren som fikk en Oscar for beste, mannlige hovedrolle. Den fikk han for rollen som løsarbeideren Homer Smith i filmen «Liljene på marken».

Filmen var basert på en roman med samme navn, skrevet av William Edmund Barrett (1900-86). Tittelen er hentet fra Jesu bergpreken. Boka kom ut i 1962 og er fortellingen om afroamerikansk løsarbeider som reiser rundt på jakt etter jobber og oppdrag.
I Arizonas ørkenlandskap stanser han ved en gård for å fylle vann på radiatoren til bilen sin. På gården treffer han en gruppe østtyske nonner som overtaler ham til å reparere taket på huset, som lekker, og etter hvert også ordne andre praktiske ting. Ikke minst trenger de hjelp til å bygge en kirke.
Homer Smith er selv baptist, men det oppstår et vennskap mellom ham og de katolske nonnene. Blant annet lærer han dem engelsk ved å sammenlikne bibeltekstene i hans egen engelske og deres tyske oversettelse. Nonnene er overbevist om at Homer er sendt av Gud for å hjelpe dem med dette, og kirken blir reist, selv om nonnene ikke har noen penger å betale ham med.

Poitier hadde også sentrale roller i andre filmer som utfordret rasismen i USA, så som «Natten var het», der en mørkhudet politietterforsker viser seg som langt dyktigere enn en hvit, rasistisk sheriff, og «Gjett hvem som kommer til middag», der han spiller den mørke kjæresten til en hvit kvinne, datter av et velstående ektepar som spilles av Spencer Tracy og Katherine Hepburn.
Begge filmene er fra 1967 og begge ble belønnet med Oscar-priser.
I 2009 ble Sidney Poitier tildelt Presidentens Frihetsmedalje av Barach Obama.

Bildet: Homer Smith, i Sideny Poitiers skikkelse, setter korset på plass på kirken han har vært med på å bygge for en gruppe østtyske nonner. Scene fra filmen «Liljene på marken» fra 1963.