Grete Knudsen er død

Da hun vokste opp i Bergen på 1940- og 50-tallet, var det to steder barn og ungdom fra arbeiderbevegelsen kunne være med uten at det kostet noe. Det var i fagbevegelsen og det var i Frelsesarmeen.

Siden Frelsesarmeen var nærmeste nabo med barndomshjemmet, begynte unge Grete der. Det hun tok med seg derfra, preget henne for resten av livet.
Det ene var en solidaritetsholdning i forhold til andre mennesker, det andre var en leken kreativitet knyttet til tekster, melodier og ikke minst gitarspill.

Gitaren
Det var med Grete Knudsen som med Alf Prøysen: Den som så dem spille gitar forsto straks hvor de hadde lært det.
Men Grete Knudsen var nok bedre på de tekniske finessene enn Prøysen var.
Hennes egne visetekster, knyttet til melodier fra så vel bedehuset som Folkets Hus, hadde en friskhet over seg som mange sikkert oppfattet som frekk.

Politikk
Av utdannelse ble hun lærer, men hun engasjerte seg tidlig i politikk, og begynte i AUF.
Da Einar Førde ble kirke- og undervisningsminister i 1979 hentet han Grete Knudsen inn som statssekretær.
Skolepolitikk skal ikke ha vært hans greie, men det viste seg raskt å være hennes.
I 1981 ble hun valgt inn på Stortinget fra Hordaland. Fram til 2001 var hun medlem av Stortinget, selv om hun i løpet av disse 20 årene hadde en rekke statsrådsposter under både Gro, Jagland og Stoltenberg.

Klare meldinger
Hun var kjent for sine klare meldinger og kunne nok provosere sine omgivelser.
Som da hun for ti år siden ga ut en bok med sine egne oppsummeringer av et liv med politikk.
Boka het rett og slett «Basketak».
Livets siste basketak er alltid det som ender med at man går bort.
Med Grete Knudsen gikk en fargerik politiker bort rett før jul, nær 84 år gammel.

Nils-Petter Enstad

«Julekveld i skogen» gjennom 60 år

Av Nils-Petter Enstad

Den har vært en del av førjulstida lydspor for mange av oss gjennom 60 år. I utgangspunktet kunne den høres ut som en klassisk, «feelgood» julesang med snødekte trær, en hytte i skogen, fuglenek og dombjeller. Men man skulle ikke ha hørt mange linjene før man oppfattet underteksten: En nokså besk parodi over nettopp den særnorske juleidyllen, der et fuglenek er det nærmeste man kommer barnet i krybben. Neket er dessuten tomt; det er fra året før.

Dette er rammen rundt sangen «Julekveld i skogen», som ble presentert i radioprogrammet «Søndagsposten» første gang i desember 1963, kort tid etter at teksten var skrevet.
Forfatteren av teksten het Astow Ericson (1921 – 2004), mens melodien ble skrevet av Otto Nielsen (1909-82).
Det var Rolf Just Nilsen (1931-81) som framførte den første gang og som senere også spilte den inn på plate.

48 julehefter
Astow Ericson har selv fortalt at han under en opprydding på loftet sitt hadde funnet 48 forskjellige julehefter, og teksten han skrev er et konsentrat av all den sentimentaliteten og klisjeene som han syntes de tradisjonelle, norske julehefte-fortellingene var så fulle av.
Sangen er bare en av et 60-tall viser som Astow Ericson skrev, men det er denne som lever videre.

Handling
Fortellingen i sangen er om et gammelt og fattig ektepar som bor i en nokså falleferdig stue langt inne i skogen.
Matskapet tomt med unntak av en muggen fleskesvor og juleneket er et år gammelt.
Så høres lyden av dombjeller som nærmer seg, og som stanser rett utenfor huset.
Og så banket det på døren, «det er noen som vil inn».
Men det var nok ikke julenissen, slik en skulle tro.
Der i døren, full av juleøl og julestemning stod,
en person med pels, amerika-koffert, briller og sigar,
samt en juleklump i halsen, mens han hvisket «morr og farr».

Julegjesten viste seg å være eldste sønn i huset og familien svarte får, han som ingen hadde hørt noe fra på 24 år.
Nå var han vendt tilbake og hadde med tidenes mest velfylte julegavekoffert:
«Det var juletre med julelys, og julegrøt med fett.
Og de gamle åt og koste seg og gråt en juleskvett.
Og de før omtalte juletårer silte gang på gang,
da de begge to fikk nye sett med tenner i presang».

Så skal vi ikke her stille uforskammede spørsmål om hvorfor ikke den hjemvendte sønnens søsken hadde tatt noe ansvar for de to gamle i skogen, og heller la visa selv få det siste ordet:
«For de gamles julekveld/
Ble jo nettopp slik vi ventet: Det ble jul allikevel».

Melodi og konflikt
Otto Nielsen melodi er som klippet og skåret til tekstens ironisk/nostalgisk-romantiske innhold.
Otto Nielsen var et kjent navn innen revy og radiounderholdning, og det dannet seg fort et inntrykk blant mange at denne via var hans verk, helt og holdent.
Dette ble etter hvert en irritasjonsfaktor for tekstforfatteren, og han gjorde en rekke henvendelser til NRK der han forlangte å bli kreditert som tekstforfatter når visa ble spilt i statskanalen.
NRK svarte aldri på disse henvisningene, med den arrogansen man tydeligvis trodde at en kunne tillate seg i en monopol-institusjon.
I 1998 hadde Astow Ericson fått nok, og han nedla et kategorisk forbud mot at sangen skulle spilles i NRK i det hele tatt.
Nå gikk det visst opp for statskanalen at man hadde latt arrogansen gå for langt, og det ble gjort flere forsøk på å forsone NRK og tekstforfatteren.
Det første ikke fram og forbudet sto ved lag fram til Ericson døde i 2004.
I ettertid har familien hans godtatt at NRK igjen kan spille sangen.

Publisert i Arendals Tidende 5. deaember 2023

TRE KOMMA SEKSTEN

Fra 1976 til 1978 tjenestegjorde jeg som leder for Frelsesarmeens menighet i Nannestad kommune i det daværende Akershus.

Vi bodde på Maura, og menighetens lokale (og tjenestebolig) gikk under navnet «Arken».
I denne perioden gjorde jeg mitt første forsøk på å skrive en andaktsbok.
Ideen hadde jeg muligens fått fra et engelsk Frelsesarmé-blad, der det i sin tid gikk en artikkelserie som het «Catch the 3,16», med en logo med tegning av et tog. Artiklene i serien var korte betraktninger over bibelverset «3, 16» i de nytestamentlige skriftene.
Jeg likte konseptet, og i ledige stunder satte jeg meg ved skrivemaskinen på det loftsrommet som var korpslederens kontor i det nokså store huset, og i løpet av høsten 1977, vinteren 1978 skrev jeg korte tekster om hvert av disse bibelversene.
Jeg husker at jeg fullførte prosjektet, og jeg så nok for meg at dette kunne bli min første bokutgivelse. Tittelen skulle være «Avgang 3,16».
Slik gikk det ikke; først og fremst fordi jeg aldri kom så langt som å få sendt det til et forlag.
Et par år senere oppdaget jeg at en annen hadde hatt den samme ideen og fått en slik andaktsbok gitt ut på Sambåndet Forlag, om jeg husker rett.

Så ble det flytting og flytting igjen; slik er og var frelsesoffiserens lodd.
Etter ett år i Danmark kom vi tilbake til Norge, og jeg skulle arbeide ved Krigsropets redaksjon.
Manuset fra loftet på «Arken» fulgte nok med på diverse flyttelass, og kan, for alt jeg vet, fremdeles befinner seg ett eller annet sted i mine bokser, permer og andre gjemmer.

I 1980 fikk jeg ansvaret for ungdomssidene i Krigsropet, og da hentet jeg «3,16»-ideen fram igjen; ikke for min egen del, men som en måte å aktivisere unge offiserskolleger på i forhold til Krigsropet.
Jeg fordelte henvisningene broderlig og kontaktet hver enkelt.
Serien fikk navnet «3, 16 i fokus», og Randi Damsæther, som den gang jobbet på redaksjonen, laget en liten logo.
Serien ble tålelig vel mottatt, om jeg husker rett.

I årenes løp har jeg holdt en del «3, 16»-andakter, men da stort sett over teksten i Johannes-evangeliet; «Den lille bibel», som den også kalles. Jeg har også skrevet noen andaktsbøker siden den gang; tre i alt. Min «dobbel-debut» som forfatter i 1990 omfattet faktisk også en andaktsbok.

Ellers var «3, 16» navnet på en evangeliseringsavis Frelsesarmeens Ungdom ga ut i en periode – kom den med en utgave i kvartalet, tro? Og for noen år siden fikk Normisjon bladet «Agenda 3, 16»; det erstattet indremisjonsselskapets gamle organ «For fattig og rik».

Så mye om «3, 16» i denne omgang – bildet som illustrerer dette tok jeg i Trøndelag et sted for en del år siden. Det viser høyden mellom bakkenivået og toppen i en undergang.
Bredden er ikke oppgitt, men den var ikke all verden, den heller.
«Den smale vei», for å holde oss i det bibelske.

Arendal 21. oktober 2023
Nils-Petter Enstad

Da den elektriske stol måtte hvile

Denne makabre nyhetsmeldingen sto i norske aviser i 1939. To dødsdømte menn i den amerikanske delstaten Massachusetts fikk forlenget livet med to måneder fordi delstatens elektriske stol var «utslitt». De to månedene skulle vel brukes til service på utstyret og ikke bare til «hvile» får vi tro.

Den elektriske stolen ble tatt i bruk første gang i 1890 i New York.
Begrunnelsen var den var en mer «human» henrettelsesmetode enn henging. Utover på 1900-tallet ble den stadig vanligere og i mange delstater.
I noen av dem ble stolen etter hvert erstattet med gasskammer, og i nyere tid med giftsprøyter.

Effektiv?
Ideen bak den elektriske stolen var at den skulle være effektiv og drepe raskt.
Det gjorde den langt fra alltid.
Det finnes fortellinger om «henrettelser» som var så mislykte at fangen fremdeles var i live etter at seansen var over.
Ved et slikt tilfelle i 1946 bestemte amerikansk høyesterett at henrettelsen måtte gjennomføres en gang til, siden den mislyktes første gang. Andre gang fikk man tatt livet av fangen - en 18 år gammel afroamerikaner.
Det finnes mange groteske fortellinger om denne «humane» henrettelsesmetoden.
I flere tilfeller ble fangen rett og slett stekt levende.

Tall?
Hvor mange tusen som er blitt drept på denne makabre måten siden 1890 finnes det neppe noe tall på. Det er ingen tvil om at mange av dem var uskyldig dømt; i USA er rettferdighet noe som er til salgs. Det er heller ingen tvil om afroamerikanere er grovt overrepresentert i en slik statistikk. Rasisme var lenge et kjennetegn på det amerikanske rettsvesenet.
Effektivt er det heller ikke. Dødsdømte kunne bli sittende på «Death Row», ikke bare i år, men i ti-år. Så sent som i 2018 ble to menn avlivet i den elektriske stolen i delstaten Tennessee, ifølge wikipedia. Da hadde en av dem ventet i 23 år på at dommen mot ham skulle fullbyrdes.

Nils-Petter Enstad

«Hill deg, mitt flagg»

Jeg sier ikke at det skjer hvert år, men forholdsvis ofte, når det nærmer seg 17. mai, blir jeg kontaktet av folk som lurer på om jeg kan skaffe dem teksten til diktet «Hill deg, mitt flagg» av H.A. Tandberg.

I disse digitale tider er det forholdsvis enkelt å scanne og sende teksten, men jeg husker at jeg for noen år siden satt om kvelden 16. mai og dikterte teksten, linje for linje, vers for vers, til en korpsleder som skulle bruke den neste dag.
Det er en tekst som har lange tradisjoner som opplesningsnummer i Frelsesarmeens 17.mai-arrangementer.
Høydepunktet i en 17.mai-fest på Armeen kunne være en bunadskledd eller uniformskledd, gjerne kvinnelig, salvasjonist som leste diktet.
En speider kunne også fungere. Teksten er på fire vers.
Jeg har ikke funnet ut når den ble skrevet, eller hvorfor, men i diktsamlingen «Gråspurv» fra 1925 står teksten (se illustrasjonen).
Den eldste referansen i Krigsropet er fra 1945; en utgave som fokuserte på at kong Haakon VII var kommet hjem fra eksil i England.

Jeg må innrømme at jeg aldri har vært spesielt begeistret for det diktet.
Jeg synes det har en altfor høy «ompa-pa»-faktor og at det preges av for mange nasjonalromantiske klisjeer: «Olav rike»; «Hvite-Krist»; «Norriges lykke og ære», «Norges hell».

Lindtveit, 16. mai 2023