Seiersløpet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Om en måneds tid skal de 33. olympiske sommerleker arrangeres i Paris. For 100 år siden, i 1924, ble de samme lekene arrangert i den samme byen. En av idrettsheltene som huskes fra disse lekene er den skotske idrettsmannen Eric Liddell, som vant en overraskende seier på 400 meter.

Allerede i 1981 ble så vel seieren som utøveren hentet fram fra glemselen igjen gjennom filmen «Ildvognene» («Chariots of fire»). Det var en film som vant fire Oscar-priser; en av dem for beste musikk.

Sønn av misjonærer
Eric Liddell ble født i Kina i 1902.
Hans foreldre var misjonærer, og da han selv døde i det samme landet 43 år senere, var også han i misjonstjeneste.
Som student var han en aktiv idrettsmann, og utmerket seg både i cricket, rugby og friidrett. Hans beste øvelse var 100 meter løp.
I 1924 ble han tatt ut til det britiske OL-laget.
Så viste det seg at 100-meterkonkurransen skulle gå på en søndag, og som kristen ville han ikke konkurrere på helligdagen.
Han var favoritt på øvelsen og ble utsatt for et stort press for å løpe likevel.
Ifølge filmen skal han ha blitt innkalt til selveste prinsen av Wales, den senere kong Edward 8., som la et betydelig press på ham for å endre mening.

Løpet
Men Eric Liddell nektet å vike, og det endte med at han løp 400 meter i stedet, en øvelse han ikke var på langt nær så god i.
Men ikke bare vant han den; han satte en olympisk rekord som ble stående i 12 år.
Noen år etter OL i Paris – der han også tok bronse på 200 meter – ble Eric Liddell ordinert til misjonstjeneste, reiste til Kina og giftet seg med en misjonærkollega. De fikk tre døtre.
I 1941 reiste kona og døtrene til morens hjemland Canada på grunn av krigen, men Eric ble igjen i Kina.
I 1943 ble han internert av japanerne og i februar 1945 døde han i fangeleiren.
Siden han både ble født og døde i Kina, har kineserne regnet ham som sin første OL-mester, ifølge wikipedia.

Modig valg
Det er gått 100 år siden Eric Liddell gjorde sitt kontroversielle og modige valg.
Spørsmålet om man kan konkurrere på søndager eller ei, er ikke lenger noen aktuell problemstilling for verken kristne idrettsutøvere eller andre. Diskusjonen om helligdager går langs helt andre linjer enn for 100 år siden. Men enig eller uenig, valget Eric Liddell tok for 100 år siden fortjener fremdeles respekt som det uttrykk for en integritet som det representerer.
Det var ting som var viktigere for ham enn det å vinne en medalje.
Man kan si om ham, både som idrettsmann og menneske, at han fulgte apostelen Paulus sin formaning og «fullførte løpet».

Denne teksten sto på trykk på sistesida av Klassekampen i 2014; her noe oppjustert.

«Guds bekk er full av vann»

Det var den daglige bibellesningen ved frokostbordet som satte det i gang. Der følger vi bibelleseplanen. Blant versene i bibelteksten for denne dagen var også denne linjen fra Salme 65, 10: «Guds bekk er full av vann». Etter at vi hadde lest og bedt, sa jeg til Greta: -Den strofen skrev jeg et dikt om for mange år siden.

Vi pratet litt om; hun lurte på om den lå «på nett», men diktet ble aldri publisert. Husker jeg ikke helt feil, skrev jeg det i en minnebok en gang, men det ble med det.
Den gang!

Denne gang
fikk det meg til å undres over om teksten fremdeles eksisterte.
I så fall trodde jeg at jeg visste hvor jeg kunne finne den: I en av de mange ringpermene som har fulgt med på tallrike flyttelass gjennom mer enn 50 år, der jeg har tatt vare på gamle tekster, utkast, utklipp, dikt, fortellinger, andakter.
Og permen dukket opp.
Jeg husket sånn noenlunde når jeg hadde latt meg inspirere av teksten om bekken og slik fant jeg fram, først til permen, så til diktet.
Håndskrevet, med den litt spesielle håndskriften jeg hadde den gangen, mens jeg ennå var på leting etter «min» håndskrift, løsrevet fra folkeskolens «skjønnskrift»-terrorregime.
Det tok sin tid.

Jeg ser at
diktet er datert 3. oktober 1971.
Da hadde jeg vært kadett ved Frelsesarmeens krigsskole i tre uker.
Mest sannsynlig er det skrevet i løpet av den halvtimen som var satt av til «privat bønn» på kadettenes dagsprogram; var det mellom 8.30 og 9.00, tro?
Teksten fra Salme 65 var kanskje blitt lest under den fellesandakten som gikk forut for «privat bønn», eller den hadde dukket opp under min egen bibellesning.
Jeg husker jeg hadde som prosjekt mens jeg gikk på krigsskolen og lese Bibelen «fra perm til perm».
Jeg tror kanskje jeg gjennomførte det, men har aldri gjentatt det, og har heller aldri anbefalt andre å gjøre det.

Nå, nesten 53 år senere,
er det lett å se at dette er et nybegynner-dikt.
Skjønt: Nybegynner og nybegynner.
Som 18-åring hadde jeg allerede skrevet dikt i nærmere ti år.
Noen få – i hvert fall to – hadde vært publisert også i barnebladet «Den unge soldat».
Det var sangtekster, skrevet til en melodi.
Det var nok ikke tilfellet med denne teksten, og derfor blir det litt hakkete å lese teksten høyt også.

Jeg blar i permen
med dikt fra krigsskoletida.
Alle diktene er datert, og jeg ser at jeg i hvert fall i denne første tida som kadett skrev et dikt så å si hver dag.
Bunken med tekster skrevet i perioden 1971-73 er nokså tykk.
Noen av dem ble trykket i Krigsropet i den perioden.
Men dette var ikke et av dem.

13. juni 2024
Nils-Petter Enstad