«Julekveld i skogen» gjennom 60 år

Av Nils-Petter Enstad

Den har vært en del av førjulstida lydspor for mange av oss gjennom 60 år. I utgangspunktet kunne den høres ut som en klassisk, «feelgood» julesang med snødekte trær, en hytte i skogen, fuglenek og dombjeller. Men man skulle ikke ha hørt mange linjene før man oppfattet underteksten: En nokså besk parodi over nettopp den særnorske juleidyllen, der et fuglenek er det nærmeste man kommer barnet i krybben. Neket er dessuten tomt; det er fra året før.

Dette er rammen rundt sangen «Julekveld i skogen», som ble presentert i radioprogrammet «Søndagsposten» første gang i desember 1963, kort tid etter at teksten var skrevet.
Forfatteren av teksten het Astow Ericson (1921 – 2004), mens melodien ble skrevet av Otto Nielsen (1909-82).
Det var Rolf Just Nilsen (1931-81) som framførte den første gang og som senere også spilte den inn på plate.

48 julehefter
Astow Ericson har selv fortalt at han under en opprydding på loftet sitt hadde funnet 48 forskjellige julehefter, og teksten han skrev er et konsentrat av all den sentimentaliteten og klisjeene som han syntes de tradisjonelle, norske julehefte-fortellingene var så fulle av.
Sangen er bare en av et 60-tall viser som Astow Ericson skrev, men det er denne som lever videre.

Handling
Fortellingen i sangen er om et gammelt og fattig ektepar som bor i en nokså falleferdig stue langt inne i skogen.
Matskapet tomt med unntak av en muggen fleskesvor og juleneket er et år gammelt.
Så høres lyden av dombjeller som nærmer seg, og som stanser rett utenfor huset.
Og så banket det på døren, «det er noen som vil inn».
Men det var nok ikke julenissen, slik en skulle tro.
Der i døren, full av juleøl og julestemning stod,
en person med pels, amerika-koffert, briller og sigar,
samt en juleklump i halsen, mens han hvisket «morr og farr».

Julegjesten viste seg å være eldste sønn i huset og familien svarte får, han som ingen hadde hørt noe fra på 24 år.
Nå var han vendt tilbake og hadde med tidenes mest velfylte julegavekoffert:
«Det var juletre med julelys, og julegrøt med fett.
Og de gamle åt og koste seg og gråt en juleskvett.
Og de før omtalte juletårer silte gang på gang,
da de begge to fikk nye sett med tenner i presang».

Så skal vi ikke her stille uforskammede spørsmål om hvorfor ikke den hjemvendte sønnens søsken hadde tatt noe ansvar for de to gamle i skogen, og heller la visa selv få det siste ordet:
«For de gamles julekveld/
Ble jo nettopp slik vi ventet: Det ble jul allikevel».

Melodi og konflikt
Otto Nielsen melodi er som klippet og skåret til tekstens ironisk/nostalgisk-romantiske innhold.
Otto Nielsen var et kjent navn innen revy og radiounderholdning, og det dannet seg fort et inntrykk blant mange at denne via var hans verk, helt og holdent.
Dette ble etter hvert en irritasjonsfaktor for tekstforfatteren, og han gjorde en rekke henvendelser til NRK der han forlangte å bli kreditert som tekstforfatter når visa ble spilt i statskanalen.
NRK svarte aldri på disse henvisningene, med den arrogansen man tydeligvis trodde at en kunne tillate seg i en monopol-institusjon.
I 1998 hadde Astow Ericson fått nok, og han nedla et kategorisk forbud mot at sangen skulle spilles i NRK i det hele tatt.
Nå gikk det visst opp for statskanalen at man hadde latt arrogansen gå for langt, og det ble gjort flere forsøk på å forsone NRK og tekstforfatteren.
Det første ikke fram og forbudet sto ved lag fram til Ericson døde i 2004.
I ettertid har familien hans godtatt at NRK igjen kan spille sangen.

Publisert i Arendals Tidende 5. deaember 2023

TRE KOMMA SEKSTEN

Fra 1976 til 1978 tjenestegjorde jeg som leder for Frelsesarmeens menighet i Nannestad kommune i det daværende Akershus.

Vi bodde på Maura, og menighetens lokale (og tjenestebolig) gikk under navnet «Arken».
I denne perioden gjorde jeg mitt første forsøk på å skrive en andaktsbok.
Ideen hadde jeg muligens fått fra et engelsk Frelsesarmé-blad, der det i sin tid gikk en artikkelserie som het «Catch the 3,16», med en logo med tegning av et tog. Artiklene i serien var korte betraktninger over bibelverset «3, 16» i de nytestamentlige skriftene.
Jeg likte konseptet, og i ledige stunder satte jeg meg ved skrivemaskinen på det loftsrommet som var korpslederens kontor i det nokså store huset, og i løpet av høsten 1977, vinteren 1978 skrev jeg korte tekster om hvert av disse bibelversene.
Jeg husker at jeg fullførte prosjektet, og jeg så nok for meg at dette kunne bli min første bokutgivelse. Tittelen skulle være «Avgang 3,16».
Slik gikk det ikke; først og fremst fordi jeg aldri kom så langt som å få sendt det til et forlag.
Et par år senere oppdaget jeg at en annen hadde hatt den samme ideen og fått en slik andaktsbok gitt ut på Sambåndet Forlag, om jeg husker rett.

Så ble det flytting og flytting igjen; slik er og var frelsesoffiserens lodd.
Etter ett år i Danmark kom vi tilbake til Norge, og jeg skulle arbeide ved Krigsropets redaksjon.
Manuset fra loftet på «Arken» fulgte nok med på diverse flyttelass, og kan, for alt jeg vet, fremdeles befinner seg ett eller annet sted i mine bokser, permer og andre gjemmer.

I 1980 fikk jeg ansvaret for ungdomssidene i Krigsropet, og da hentet jeg «3,16»-ideen fram igjen; ikke for min egen del, men som en måte å aktivisere unge offiserskolleger på i forhold til Krigsropet.
Jeg fordelte henvisningene broderlig og kontaktet hver enkelt.
Serien fikk navnet «3, 16 i fokus», og Randi Damsæther, som den gang jobbet på redaksjonen, laget en liten logo.
Serien ble tålelig vel mottatt, om jeg husker rett.

I årenes løp har jeg holdt en del «3, 16»-andakter, men da stort sett over teksten i Johannes-evangeliet; «Den lille bibel», som den også kalles. Jeg har også skrevet noen andaktsbøker siden den gang; tre i alt. Min «dobbel-debut» som forfatter i 1990 omfattet faktisk også en andaktsbok.

Ellers var «3, 16» navnet på en evangeliseringsavis Frelsesarmeens Ungdom ga ut i en periode – kom den med en utgave i kvartalet, tro? Og for noen år siden fikk Normisjon bladet «Agenda 3, 16»; det erstattet indremisjonsselskapets gamle organ «For fattig og rik».

Så mye om «3, 16» i denne omgang – bildet som illustrerer dette tok jeg i Trøndelag et sted for en del år siden. Det viser høyden mellom bakkenivået og toppen i en undergang.
Bredden er ikke oppgitt, men den var ikke all verden, den heller.
«Den smale vei», for å holde oss i det bibelske.

Arendal 21. oktober 2023
Nils-Petter Enstad

Da den elektriske stol måtte hvile

Denne makabre nyhetsmeldingen sto i norske aviser i 1939. To dødsdømte menn i den amerikanske delstaten Massachusetts fikk forlenget livet med to måneder fordi delstatens elektriske stol var «utslitt». De to månedene skulle vel brukes til service på utstyret og ikke bare til «hvile» får vi tro.

Den elektriske stolen ble tatt i bruk første gang i 1890 i New York.
Begrunnelsen var den var en mer «human» henrettelsesmetode enn henging. Utover på 1900-tallet ble den stadig vanligere og i mange delstater.
I noen av dem ble stolen etter hvert erstattet med gasskammer, og i nyere tid med giftsprøyter.

Effektiv?
Ideen bak den elektriske stolen var at den skulle være effektiv og drepe raskt.
Det gjorde den langt fra alltid.
Det finnes fortellinger om «henrettelser» som var så mislykte at fangen fremdeles var i live etter at seansen var over.
Ved et slikt tilfelle i 1946 bestemte amerikansk høyesterett at henrettelsen måtte gjennomføres en gang til, siden den mislyktes første gang. Andre gang fikk man tatt livet av fangen - en 18 år gammel afroamerikaner.
Det finnes mange groteske fortellinger om denne «humane» henrettelsesmetoden.
I flere tilfeller ble fangen rett og slett stekt levende.

Tall?
Hvor mange tusen som er blitt drept på denne makabre måten siden 1890 finnes det neppe noe tall på. Det er ingen tvil om at mange av dem var uskyldig dømt; i USA er rettferdighet noe som er til salgs. Det er heller ingen tvil om afroamerikanere er grovt overrepresentert i en slik statistikk. Rasisme var lenge et kjennetegn på det amerikanske rettsvesenet.
Effektivt er det heller ikke. Dødsdømte kunne bli sittende på «Death Row», ikke bare i år, men i ti-år. Så sent som i 2018 ble to menn avlivet i den elektriske stolen i delstaten Tennessee, ifølge wikipedia. Da hadde en av dem ventet i 23 år på at dommen mot ham skulle fullbyrdes.

Nils-Petter Enstad

«Hill deg, mitt flagg»

Jeg sier ikke at det skjer hvert år, men forholdsvis ofte, når det nærmer seg 17. mai, blir jeg kontaktet av folk som lurer på om jeg kan skaffe dem teksten til diktet «Hill deg, mitt flagg» av H.A. Tandberg.

I disse digitale tider er det forholdsvis enkelt å scanne og sende teksten, men jeg husker at jeg for noen år siden satt om kvelden 16. mai og dikterte teksten, linje for linje, vers for vers, til en korpsleder som skulle bruke den neste dag.
Det er en tekst som har lange tradisjoner som opplesningsnummer i Frelsesarmeens 17.mai-arrangementer.
Høydepunktet i en 17.mai-fest på Armeen kunne være en bunadskledd eller uniformskledd, gjerne kvinnelig, salvasjonist som leste diktet.
En speider kunne også fungere. Teksten er på fire vers.
Jeg har ikke funnet ut når den ble skrevet, eller hvorfor, men i diktsamlingen «Gråspurv» fra 1925 står teksten (se illustrasjonen).
Den eldste referansen i Krigsropet er fra 1945; en utgave som fokuserte på at kong Haakon VII var kommet hjem fra eksil i England.

Jeg må innrømme at jeg aldri har vært spesielt begeistret for det diktet.
Jeg synes det har en altfor høy «ompa-pa»-faktor og at det preges av for mange nasjonalromantiske klisjeer: «Olav rike»; «Hvite-Krist»; «Norriges lykke og ære», «Norges hell».

Lindtveit, 16. mai 2023

«Bibelverket» - rapport om en julegave

«Bibelverket» er en bokserie jeg begynte å samle på mens jeg var kadett ved Frelsesarmeens krigsskole for mer enn 50 år siden. Den vokste langsomt, men ved jul og bursdager ble den sakte og sikkert forøkt. Helt komplett i mine hyller er den kanskje ikke ennå, til tross for at utgivelsen ble fullført for en god del år siden.

Serien begynte som et samarbeid mellom Lunde Forlag og Lutherstiftelsens forlag; senere skiftet sistnevnte navn til både Luther Forlag, Nye Luther Forlag og tilbake til Luther Forlag igjen. Slik var det helt til serien var komplett. (En parentes: Som forfatter har jeg gitt ut titler både på Lunde og på Nye Luther (en tittel på hver) Parentes slutt).
Utgivernes ambisjoner endret seg underveis, det samme gjorde profilen på bøkene.
Fra å ha vært en oppbyggelig kommentarserie til de ulike bibelske skriftene, fikk serien mer og mer preg av å være en faglig, teologisk kommentar-rekke.
Dette gjorde at det ble laget nye kommentarer til noen av de bibelske skriftene, i hvert fall til Johannes-evangeliet (jeg har begge). Samtidig gjorde disse endringene til at inntrykket av serien som helhet er at den er litt ujevn.
Serien ble til over om lag 25 år. De første bindene kom i 1969, de siste i 1993.
For meg har bøkene vært et greit oppslagsverk å ty til når jeg skal skrive, det være seg andakter, prekener eller artikler. Det er ikke bøker som innbyr til lesing «fra perm til perm».

Bibelkommentarer
Jeg har hatt flere slike serier.
Som kadett fikk jeg en serie som het «Hjemmenes bibelkommentar» i gave fra en som da hadde sluttet som frelsesoffiser – hun trengte dem ikke lenger, som hun sa.
Det var, om jeg husker rett, sju bind med kommentarer til skriftene i Det nye testamente.
Det var Filadelfiaforlaget som ga dem ut på 1960-tallet. Jeg brukte disse også når jeg arbeidet med andakter og prekener som ung frelsesoffiser, men på et eller annet tidspunkt ga jeg dem bort.
Kanskje var det til offisersskolens bibliotek?
Dit ga jeg en annen serie også: «Din daglige studiebibel» av den engelske teologen William Barclay. Den tok også for seg skriftene i Det nye testamente.
De første bindene i denne serien fikk jeg nok da jeg var ansatt i Krigsropet og de kom som anmelderbøker til redaksjonen.
Noen år senere ble jeg forlagsredaktør i Ansgar Forlag, som ga ut denne serien, og da sikret jeg meg resten.
Den tok etter hvert mer plass i bokhylla enn jeg syntes den var verd, og under en fellesmøteserie i Askim ga jeg hele serien til Jostein Nielsen, som den gang var rektor på Jeløy.

Bokpakke
Under årets juletre lå en bokpakke fra min sønn Ole Vidar. Han var nok litt spent på om han hadde truffet med tanke på bokvalget, og det var jeg også.
Da gaven ble pakket opp, viste den seg å inneholde to bind fra «Bibelverket» - og det var to bind som jeg ikke hadde fra før; kommentarer til Johannes-brevene, Peters-brevene og Jakobs brev (se bildet).
Det har nok vært litt prosess bak det å både finne bøkene og anskaffe dem; det tenker jeg på som en gave i seg selv, ved siden av selve bøkene.
Litt rydding i bibelbokskapet nå, så kommer de på plass der de skal stå.

2. juledag 2022

Litt om Lucia

Av Nils-Petter Enstad

Datoen 13. desember er også er kjent som «Lucia-dagen».

Vi kjenner henne fra opptrinn i barnehager og skoleklasser – gutter og jenter i hvite kapper, med en stjerne eller et lys i hånden, og midt blant dem: Ei jente med lyskrone. Det er Lucia-opptog, og hovedpersonen selv er «Sankta Lucia».

Det er mye legendestoff knyttet til fortellingen om og oppfatningen av Sta. Lucia.
Den historiske kjernen er at det sannsynligvis har levd en ung, kristen kvinne på Sicilia rundt år 300 etter Jesu fødsel, og at hun led martyrdøden.
Hun har trolig dødd omkring år 304, da kristendomsforfølgelsene under keiser Diokletian var på det høyeste.
Keiseren selv døde i 305, og da stilnet forfølgelsene forholdsvis raskt av. Den (mer eller mindre) historiske Lucia ble 18, muligens 20 år gammel.

Jomfru
Lucia er en av de mange «jomfrumartyrer» som man finner blant de katolske kirkes helgener.
Felles for disse er at de ønsket å leve ugift, og at deres martyrium ofte skjedde fordi de kjempet mot en frier og/eller overgriper. Fra norsk middelalderfromhet kjenner vi fortellingen om Sta. Sunniva, den irske prinsessen som flyktet til Norge for å unngå å bli tvunget til å gifte seg med en hedensk konge eller høvding.
Ifølge legenden hadde Lucia alt som barn bestemt seg for å leve som jomfru og vie sitt liv til Kristus. Men dette fortalte hun ikke til noen, og da hun kom opp i passende alder, gjorde moren hennes en avtale på hennes vegne om ekteskap med en ung, hedensk adelsmann. Familien hennes var svært rik, og Lucia ville kunne ta med seg en betydelig medgift inn i ekteskapet.
Men etter at Lucias mor var blitt helbredet fra en alvorlig sykdom gjennom datterens forbønn, innså moren at hun måtte respektere Lucias ønske om et liv i kyskhet. Forlovelsen ble derfor hevet.

Hevn
Som hevn for at han tapte så vel den store medgiften som den unge, vakre kvinnen, meldte den forsmådde frieren Lucia til myndighetene som kristen. Som straff ble hun dømt til å bli sendt til et bordell.
Det er i beretningen om hva som skjedde da hun skulle sendes dit, at legendestoffet virkelig tar av.
Det var en del av dommen at hun skulle fraktes på en oksekjerre gjennom byen, til spott og spe, fra fengslet til bordellet. Men tusen mann og flere okser klarte ikke å rikke på kjerren.
Den rasende stattholderen samlet da ved i kjerren og ville brenne henne på et bål, men bålet sloknet.
Han helte kokende olje over henne, men hun var like uskadd.
Da ble stattholderen redd og befalte bøddelen å renne et sverd gjennom halsen hennes.
Det skjedde, men Lucia døde ikke før en prest hadde rukket å gi henne nattverden.
Kjernen i dette, at hun ble rapportert til stattholderen fordi hun var kristen, og at hun led martyrdøden, kan være historisk korrekt. Dødsdagen henne var 13. desember.

Lys
Når Lucia forbindes med lys, har dette sammenheng med en annen av de legendene som er knyttet til hennes navn.
Den tar utgangspunkt i det historiske faktum at mange kristne gjemte seg i katakombene under kristendomsforfølgelsene.
For å hjelpe de som var gått i dekning, kom Lucia til dem med mat og andre nødvendighetsartikler.
Fordi hun hadde mye å bære på, laget hun en krans med tente lys som hun satte på hodet sitt. Da hadde hun begge hendene fri.
Dermed har man også en opprinnelse til tradisjonen med Lucia-krans.
En mindre kjent del av Lucia-legenden er at hun ved en anledning rev ut øynene sine og sendt dem på et fat til en ung, hedensk beundrer som sa at han var blitt så forelsket i øynene hennes. I flere kunstverk framstilles Lucia med to øyne på et fat. Men da hun hadde gjort dette, fikk hun straks to nye og enda vakrere øyne.
Lysene kan også være en henvisning til navnet hennes, som er avledet av det latinske ordet for «lys».
De peker også på at hun var en representant for ham som sa om seg selv at «jeg er verdens lys».
At festdagen hennes falt på den aller mørkeste tiden av året, rundt vintersolverv, har også aktualisert lysene som symbol på den hellige Lucia.

Folklore
Luciatradisjonen slik vi kjenner den i dag er egentlig en blanding av ulike tradisjoner og sagn, med både kristne og hedenske innslag.
Det er en kjent sak at da kristendommen gjorde sitt inntog i Norden, blandet elementer av katolsk tro seg med gamle hedenske tradisjoner.
Lucia-tradisjonen, slik vi kjenner den i Norden, har hentet inspirasjon fra i hvert fall tre ulike kilder: For det første fortellingen om den kristne martyren Lucia, dernest den før-kristne tradisjonen om den nordiske vetten Lussi og endelig stjerneguttene, som ikke hadde noen tilknytning til noen av disse.
Historisk var dette unge gutter tilknyttet katedralskolene, og gikk fra dør til dør og bad om å få fremføre stjernespillet – en dramatisering av «underet rundt Jesu fødsel».

Blond?

At Lucia er en lyshåret jente er også et rent nordisk påfunn.
Den historiske Lucia var fra Sør-Europa, og var neppe blond i håret. Men myten om det blonde håret sitter dypt i manges oppfatning.
Da den svenske varehuskjeden Åhléns i 2016 kjørte en annonseserie der Lucia var avbildet i skikkelse av en mørkhudet gutt, skapte dette raseri i sosiale medier. Kjeden valgte etter kort tid å fjerne annonsen, først og fremst av hensyn til gutten selv, men også fordi bildet ble «delt» på plattformer som varehuskjeden ikke ville assosieres med. Det kom snart fram at hat-kampanjen var initiert av høyre-ekstreme miljøer i Sverige, og hadde utgangspunkt i en lukket facebook-gruppe for disse miljøene.
Det samme skjedde fire år tidligere da en mørkhudet jente var Lucia i en Lucia-konsert som STV overførte fra Uppsala domkirke på Lucia-dagen.

Hverdags-Lucia
Som frelsesoffiser i Sandvika skrev jeg på 1980-tallet et «alternativt» Lucia-spill der Lucia ikke var kledd i hvit kjole og lyst hår, men var en helt vanlig jente som gikk rundt og hjalp gamle og syke, handlet inn for dem og stelte i huset for dem. Slik tente hun lys i deres hverdag.
Jeg mente – og mener fremdeles – at dette var (og er) er mer relevant anvendelse av Lucia-fortellingen for vår tid, men spillet ble bare framført en gang. Da en annen korpsleder ba om å få manuset tilsendt, var responsen i hennes menighet negativ. Lucia skulle i hvert fall ha lyskrans!
Manuset fra den gang er blitt borte i løpet av x antall flyttinger og ryddinger, men ideen er hermed gitt videre.

Lucia-sangen
Sangen vi kjenner som «Lucia-sangen» er en napolitansk folkevise.
Melodien er kjent fra 1835. Teksten har ingen tilknytning til den opprinnelige Lucia-legenden, og kan knapt kalles en kristen sang.

Sangen er slik:

Svart senker natten seg
i stall og stuer.
Solen har gått sin vei,
skyggene truer.
Inn i vårt mørke hus
stiger med tente lys
Sancta Lucia, Sancta Lucia

Natten er mørk og stum.
Med ett det suser
i alle tyste rum
som vinger bruser.
Se, på vår terskel står
hvitkledd med lys i hår
Sancta Lucia, Sancta Lucia

«Mørket skal flykte snart
fra jordens daler.»
Slik hun et underfullt
ord til oss taler.
Dagen skal atter ny
stige av røde sky
Sancta Lucia, Sancta Lucia.

Bjørnson og april

«Jeg velger meg april» er en setning som mange tyr til når kalenderen viser nettopp april.

Sitatet er første linje i diktet «Valg» som Bjørnson skrev i 1868.
Diktet ble trykt første gang i en dansk kalender for 1869. Kalenderen het «Souvenir», og utgiveren hadde utfordret en rekke kjente diktere til å skrive et vers for de enkelte månedene i året.
Da man kom til Bjørnson var det imidlertid bare én måned som ikke hadde fått sin poet, og det var april.
Om dette appellerte til Bjørnsons sans for humor eller om han ville gi kalender-redaktøren et aldri så lite spark bak, får enhver vurdere for seg selv. Uansett tok han utfordringen, og lot diktet begynne med linjen «Jeg velger mig april».
Egentlig hadde diktet to vers, men det var bare det første som fikk plass i den ferdige utgaven av kalenderen.
Nedenfor finner du begge versene.På de 12 linjene finner man i hvert fall to klassiske sitater som ofte brukes, i tillegg til tittelen på diktet. Ikke verst, bare det!
Bjørnstjerne Bjørnson var født i Kvikne 8. desember 1832 og døde i Paris 26. april 1910. Sånn sett kan man si at han oppfylte sine egne ord om å velge seg april.

Jeg velger meg april
Jeg velger meg april!
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!