«Helligdag» eller fridag?

Av Nils-Petter Enstad

De aller fleste av de «røddagene» man har i kalenderen er dager som er knyttet til den kristne kulturarven vår. Uansett hvor sekulariserte vi blir, står faktum fast: «Røddagene» er i de aller fleste tilfeller knyttet til kristne/bibelske begivenheter: Jul, påske, pinse og Kristi himmelfart.

Samtidig er det et faktum at det som i utgangspunktet var hellige dager betraktes og markeres nå som rene fridager.
Fram til reformasjonen var det svært mange helligdager å holde rene på og å markere, blant annet festdagene som en rekke helgener.
Etter reformasjonen ble mange av disse fjernet som helligdager, og på 1770-tallet ble enda et titall helligdager nedgradert.
Det gjaldt blant annet de såkalte «tredje-dagene» etter jul, påske og pinse.
Disse ble i stedet «prikkedager», nærmest en «helligdag light», der man fortrinnsvis bare skulle gjøre enkle arbeidsoppgaver. En slags «pusledager».
I tillegg til tredjedagene gjelder dette dager som 13. dag jul, Kyndelsmesse 2. februar, Marimesse 25. mars og Mikkelsmesse 29. september.

Gudstjenester
I tekstrekkene for kirkeåret er både 2. påskedag og 2. pinsedag satt opp med egne prekentekster.
I sokn med flere prekesteder og menigheter med mange utposter kunne «annendagen» være god å ha med tanke på å nå flest mulig med henholdsvis påske- og pinsebudskapet.
Helt fram til for noen år siden overførte NRK gudstjenester begge disse dagene.
På «annendagene» var det gjerne frikirkeligheten som fikk sin anledning, mens «førstedagene» var forbeholdt statskirken.

Redusere
Det har vært gjort noen mer eller mindre tapre forsøk på å redusere antallet «røddager».
Det mest konkrete forslaget ble lansert av Gro Harlem Brundtlands tredje regjering i 1992 i forbindelse med en «krisepakke».
Forslaget gikk ut på å gjøre enten Kristi Himmelfartsdag, andre påskedag eller andre pinsedag om til vanlig arbeidsdag.
Dette var det nok i utgangspunktet flertall for i Stortinget, men da noen antydet at det kanskje var mer naturlig å fjerne den såkalte «Gro-dagen», som var innført ti år før, gikk hele debatten i vranglås.
Det ble for krevende å argumentere for at «Gro-dagen» var en «tradisjon» (hele elleve år lang!), og derfor måtte trumfe en av de tre helligdagene med en tusen år lang tradisjon. Både helligdager og «Gro-dag» ble beholdt.
I vår relativt sekulariserte tid, må det vel bare erkjennes at når det gjelder de såkalte «annen-dagene», er det ikke lett å finne noen god teologisk begrunnelse for å markere dem; knapt nok pedagogisk.
De er og blir fridager.
Det er ikke dermed sagt at et eventuelt forslag om å fjerne en eller flere av dem vil støte på noen mindre motstand.

Lindtveit, 2. pinsedag 2024

Moses i skjørt

Av Nils-Petter Enstad

Hun ble kalt «Black Moses», den vevre, fromme afroamerikanske kvinnen som hjalp mer enn 300 slaver med å rømme fra sørstatene til friheten i Canada. Til tross for en svak helse, ble hun en gammel dame. Søndag 10. mars er det 110 år siden Harriet Tubman døde i New York, 93 år gammel.

Hun ble født i Maryland. Som barn og som slave ble hun både betraktet og behandlet som en gjenstand, og ble både slått og pisket. En metallstang som var blitt kastet mot henne av en hissig oppsynsmann førte til at hun fikk epilepsi. Resten av livet var hun plaget med anfall, kramper og hallusinasjoner. De siste ble av mange oppfattet som visjoner.

Flukt
I 1849 klarte hun å rømme, sammen med sine to brødre, fra slavestaten Maryland og nord til Pennsylvania, der slaveri ikke var tillatt.
Fram til da hadde hun vært gift med en afroamerikaner som ikke var slave, og de fikk ett barn sammen.
Ekteskap mellom slaver og svarte som var fri, var ikke uvanlig, men kunne bli komplisert fordi den som var slave når som helst risikerte å bli solgt. Harriets eier hadde da også forsøkt å lengre tid å få solgt henne uten å lykkes, og etter at Harriet lenge hadde bedt til Gud om at eieren måtte ombestemme seg, begynte hun så å be om at Gud måtte løse dette på annen måte.
Kort etter døde eieren, og det var da Harriet seg for å flykte.
Samtidig fikk hun vite at eierens arvinger hadde bestemt seg for å selge de to brødrene hennes.
Ektemannen ville ikke følge med på flukten, så Harriet tok det dramatiske valget å forlate både ham og barnet.
Etter at hun hadde fått arbeid som hushjelp hos en familie i Philadelphia, ønsket hun å gjenforenes med mannen sin, selv om ekteskapet ikke hadde vært spesielt lykkelig.
Men da hadde han allerede inngått et nytt ekteskap, og ble værende i Maryland.

«Underground Railroad»
Harriet klarte ikke å slå seg til ro i Philadelphia, og engasjerte hun seg i organisasjonen «Underground Railroad».
De hjalp slaver med å flykte fra sørstatene til Canada. I alt tok hun 19 slike turer, og ifølge henne selv mistet hun aldri en eneste slave.
Liten og sped var hun, men tøff nok.
Hun hadde alltid med seg en ladd revolver, og dersom en rømt slave fikk kalde føtter og ville snu, truet hun med å skyte vedkommende.
Da borgerkrigen brøt ut i 1860, engasjerte hun seg på nordstatenes side, først som kokke og sykepleier, senere også som spion.
I sørstatene var det satt opp en belønning på 40 tusen dollar for den tok henne «dead or alive», men det ble aldri aktuelt å utbetale den.
Hun skal også ha ledet væpnede aksjoner, som den første kvinne i amerikansk historie. Så fikk hun da også tilnavnet «General Tubman».
Harriet Tubman engasjerte seg også i kampen for stemmerett, ikke bare for svarte, men også for kvinner.
De siste årene bodde hun på et sykehjem som hennes kirkesamfunn, metodistene, drev, den vesle heltinnen fra amerikansk historie.

Ettermæle
Under andre verdenskrig kalte den amerikanske marinen opp et skip etter henne, SS Harriet Tubman, og i 2016 vedtok den amerikanske sentralbanken at de nye 20-dollarsedlene skulle prydes med hennes portrett, og erstatte portrettet av den tidligere presidenten (og slaveeieren) Andrew Jackson.
Men foreløpig er ikke dette blitt realisert.

Publisert i Agderpostebn 8, mars 2024

Slagord og slager

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Lederskribenten i Agderposten skal ha ros for å ha hentet betegnelsen «polsk riksdag» fram igjen i den offentlige debatt.

Uttrykket har sin opprinnelse i den politiske situasjonen i Polen på 1600-tallet, der man hadde en nasjonalforsamling som utmerket seg ved at den aldri klarte å vedta noe, blant annet fordi samtlige medlemmer av den hadde en vetorett der man ikke bare kunne stanse debatten, men også nulle ut tidligere beslutninger.
Agderpostens referat 4, mars om slagorddebatten i Arendal bystyre aktualiserte assosiasjonene til «polsk riksdag» nok en gang.
Et av forslagene var at man skulle velge det som forslagsstilleren beskrev som fotballklubben Liverpool sitt «slagord», nemlig «You’ll never walk alone».
Her føler en gammel folkeopplysningsmann behov for å bidra med nettopp det!
Altså: «You`ll never walk alone» er ikke et slagord; det er en sang.
Noen vil kanskje til og med kalle det en salme.

Musikal
Sangen ble skrevet av duoen Rodgers & Hammerstein i 1945 til musikalen «Carousell».
I 1963 spilte gruppa «Gerry and the Pacemakers» den inn på plate og fikk stor suksess med den.
Gerry Marsden (1942 – 2021) var selv fra Liverpool, og bidro nok til at sangen ble klubbsangen til fotballklubben Liverpool.
Ordene «You’ll never walk alone» er også fotballklubbens motto, og står på klubbens emblem.
Over en av inngangsportene til Anfield – Shankley – står ordene skrevet over porten.

Gospel?
I 1967 tok Elvis Presley sangen med på en av sine gospel-EP-er, og i 1971 tok han den med, som tittelsporet, på et gospelalbum.
Sangen er likevel ingen gospelsang i vanlig forstand.
Det religiøse budskapet i teksten er imidlertid temmelig tynt, og den kan like gjerne oppfattes som en sang om vennskap og felleskap.
Samtidig kan nok den samlede effekten av tekst, tone og en god stemme ofte kompensere for mangelen på sakral tekst, enten den ble framført av Elvis Presley eller Barbara Streisand.
Er man tilstrekkelig fotballinteressert, vil vel også et fullsatt «The Kop», som er den delen av stadionet Anfield Road som er reservert Liverpool-tilhengerne, oppleves som litt av en katedral når denne sangen bruser.
Denne skribent er imidlertid ikke der.

Polen
Når det gjelder de historiske konsekvensene av en handlings- og beslutningslammet polsk riksdag, sier det vel sitt at Polen i løpet av noen tiår ble delt opp i tre omganger mellom Russland, Østerrike og Preussen.

Sendt til Agderposten 4. mars 2024

Postkasse

Anonyme brev får jeg heldigvis ikke så ofte, men denne uka lå et slikt i postkassa.

Dessverre er det ikke lenger slik at poststemplet kunne fortelle hvor det er sendt fra, og at det ikke sto noen avsender kunne selvsagt være en tilfeldighet (jeg setter alltid enten et stempel eller en adresselapp på baksida av konvolutten når jeg sender brev).
Konvolutten inneholdt to ark, ett med norsk og ett med engelsk tekst.
Innholdet var i begge tilfeller klassisk anti-jødisk konspirasjonsvås.
Noen må ha ment at dette ville interessere "Herr Nils-Petter Enstad"; vedkommende kunne ikke bomme mer.
De to arkene, samt konvolutten fikk en runde i dokument-makulatoren min.
Frimerket havner hos Tubfrim med tid og stund; det er ikke så ofte man får frimerkepost lenger.

11. jan. 2024
NPE

En lunsjrett

Fra 1991 til 2004 var jeg ansatt i Kristelig Folkeparti i flere ulike stillinger.

I mesteparten av denne perioden hadde jeg adgangskort til Stortinget og spiste lunsj i Stortingsrestauranten de aller fleste dagene i uka.
På menyen der, en litt uoffisell meny riktignok, var det en rett som het «en Fjærvoll».
Den var oppkalt etter daværende odeltingspresident Dag Jostein Fjærvoll fra Nordland og besto av stekte poteter og et stekt egg.
Varianten «em dobbel Fjærvoll» besto av stekte poteter og to stekte egg.

Den lunsjretten som er avbildet her kommer nok aldri på menyen i stortingskantina.
Den består av rester fra gårsdagens middag, der en potet og et lite stykke kjøttpudding ble igjen.
Egget er kokkens bonus til seg selv.
Det er jo laget kokebøker med oppskrifter på rest-retter, men jeg tror ikke jeg skal gi meg i kast med en slik.

Dag Jostein (1947 – 2021) var en trivelig kar og jeg hadde mange hyggelige samtaler med ham.
Han var ikke av dem som holdt partiets informasjonsmedarbeidere på tå hev; han satte sin ære i å sende ut bare én pressemelding i året; jeg husker ikke hva den skulle gjelde. Både privat og i større fora kunne han være meget slagferdig.

Lindtveit, 9. januar 2024
NPE

Grete Knudsen er død

Da hun vokste opp i Bergen på 1940- og 50-tallet, var det to steder barn og ungdom fra arbeiderbevegelsen kunne være med uten at det kostet noe. Det var i fagbevegelsen og det var i Frelsesarmeen.

Siden Frelsesarmeen var nærmeste nabo med barndomshjemmet, begynte unge Grete der. Det hun tok med seg derfra, preget henne for resten av livet.
Det ene var en solidaritetsholdning i forhold til andre mennesker, det andre var en leken kreativitet knyttet til tekster, melodier og ikke minst gitarspill.

Gitaren
Det var med Grete Knudsen som med Alf Prøysen: Den som så dem spille gitar forsto straks hvor de hadde lært det.
Men Grete Knudsen var nok bedre på de tekniske finessene enn Prøysen var.
Hennes egne visetekster, knyttet til melodier fra så vel bedehuset som Folkets Hus, hadde en friskhet over seg som mange sikkert oppfattet som frekk.

Politikk
Av utdannelse ble hun lærer, men hun engasjerte seg tidlig i politikk, og begynte i AUF.
Da Einar Førde ble kirke- og undervisningsminister i 1979 hentet han Grete Knudsen inn som statssekretær.
Skolepolitikk skal ikke ha vært hans greie, men det viste seg raskt å være hennes.
I 1981 ble hun valgt inn på Stortinget fra Hordaland. Fram til 2001 var hun medlem av Stortinget, selv om hun i løpet av disse 20 årene hadde en rekke statsrådsposter under både Gro, Jagland og Stoltenberg.

Klare meldinger
Hun var kjent for sine klare meldinger og kunne nok provosere sine omgivelser.
Som da hun for ti år siden ga ut en bok med sine egne oppsummeringer av et liv med politikk.
Boka het rett og slett «Basketak».
Livets siste basketak er alltid det som ender med at man går bort.
Med Grete Knudsen gikk en fargerik politiker bort rett før jul, nær 84 år gammel.

Nils-Petter Enstad

«Julekveld i skogen» gjennom 60 år

Av Nils-Petter Enstad

Den har vært en del av førjulstida lydspor for mange av oss gjennom 60 år. I utgangspunktet kunne den høres ut som en klassisk, «feelgood» julesang med snødekte trær, en hytte i skogen, fuglenek og dombjeller. Men man skulle ikke ha hørt mange linjene før man oppfattet underteksten: En nokså besk parodi over nettopp den særnorske juleidyllen, der et fuglenek er det nærmeste man kommer barnet i krybben. Neket er dessuten tomt; det er fra året før.

Dette er rammen rundt sangen «Julekveld i skogen», som ble presentert i radioprogrammet «Søndagsposten» første gang i desember 1963, kort tid etter at teksten var skrevet.
Forfatteren av teksten het Astow Ericson (1921 – 2004), mens melodien ble skrevet av Otto Nielsen (1909-82).
Det var Rolf Just Nilsen (1931-81) som framførte den første gang og som senere også spilte den inn på plate.

48 julehefter
Astow Ericson har selv fortalt at han under en opprydding på loftet sitt hadde funnet 48 forskjellige julehefter, og teksten han skrev er et konsentrat av all den sentimentaliteten og klisjeene som han syntes de tradisjonelle, norske julehefte-fortellingene var så fulle av.
Sangen er bare en av et 60-tall viser som Astow Ericson skrev, men det er denne som lever videre.

Handling
Fortellingen i sangen er om et gammelt og fattig ektepar som bor i en nokså falleferdig stue langt inne i skogen.
Matskapet tomt med unntak av en muggen fleskesvor og juleneket er et år gammelt.
Så høres lyden av dombjeller som nærmer seg, og som stanser rett utenfor huset.
Og så banket det på døren, «det er noen som vil inn».
Men det var nok ikke julenissen, slik en skulle tro.
Der i døren, full av juleøl og julestemning stod,
en person med pels, amerika-koffert, briller og sigar,
samt en juleklump i halsen, mens han hvisket «morr og farr».

Julegjesten viste seg å være eldste sønn i huset og familien svarte får, han som ingen hadde hørt noe fra på 24 år.
Nå var han vendt tilbake og hadde med tidenes mest velfylte julegavekoffert:
«Det var juletre med julelys, og julegrøt med fett.
Og de gamle åt og koste seg og gråt en juleskvett.
Og de før omtalte juletårer silte gang på gang,
da de begge to fikk nye sett med tenner i presang».

Så skal vi ikke her stille uforskammede spørsmål om hvorfor ikke den hjemvendte sønnens søsken hadde tatt noe ansvar for de to gamle i skogen, og heller la visa selv få det siste ordet:
«For de gamles julekveld/
Ble jo nettopp slik vi ventet: Det ble jul allikevel».

Melodi og konflikt
Otto Nielsen melodi er som klippet og skåret til tekstens ironisk/nostalgisk-romantiske innhold.
Otto Nielsen var et kjent navn innen revy og radiounderholdning, og det dannet seg fort et inntrykk blant mange at denne via var hans verk, helt og holdent.
Dette ble etter hvert en irritasjonsfaktor for tekstforfatteren, og han gjorde en rekke henvendelser til NRK der han forlangte å bli kreditert som tekstforfatter når visa ble spilt i statskanalen.
NRK svarte aldri på disse henvisningene, med den arrogansen man tydeligvis trodde at en kunne tillate seg i en monopol-institusjon.
I 1998 hadde Astow Ericson fått nok, og han nedla et kategorisk forbud mot at sangen skulle spilles i NRK i det hele tatt.
Nå gikk det visst opp for statskanalen at man hadde latt arrogansen gå for langt, og det ble gjort flere forsøk på å forsone NRK og tekstforfatteren.
Det første ikke fram og forbudet sto ved lag fram til Ericson døde i 2004.
I ettertid har familien hans godtatt at NRK igjen kan spille sangen.

Publisert i Arendals Tidende 5. deaember 2023