Rudolf med den røde nesen

Av Nils-Petter Enstad

Sangen er en del av det litt lette, overfladiske julerepertoaret som er en del av bakgrunnsmusikken til juleforberedelsene for de fleste av oss. Den vesle fortellingen, og senere sangen om reinsdyret med den røde nesen har vært en del av julas lydspor i snart 90 år.

Hovedpersonen i fortellingen er det vesle reinsdyret Rudolf. Han er en del av julenissens reinsdyrflokk, men han skiller seg ut fra resten av flokken ved at han har en nese som er skinnende rød. Dette blir han selvsagt mobbet for, i pakt med flokkmentalitetens mekanismer. Han forsøker på ulike måter å skjule sitt avvik, uten at det nytter.
Men så får julenissen bruk for en rein som kan lyse opp leia for flokken.
Han finner Rudolf, som er gått i dekning for mobberne, og setter ham først i spannet.
Den røde nesa fungerer som en lanterne. Dermed blir Rudolf dagens (les: nattens) redningsrein og helt.

Enkel, sentral moral
Moralen i fortellingen er svært enkel, om enn sentral: Man skal for det første ikke mobbe den som skiller seg litt ut, og for det andre kan det være at det er nettopp denne egenskapen som berger situasjonen.
Det er den stygge andungen enda en gang – om man da ikke vil dra parallellen enda lenger, til evangeliet selv, om at Gud utvalgte det som var lite påaktet i verden.

Amerikansk dikt
Fortellingen bygger på et kjent, amerikansk dikt fra 1820-tallet: «A Visit from St. Nicholas», også kjent som «The Night Before Christmas».
Mange av de amerikanske julenisse-ideene er hentet fra dette diktet.
Her har julenissen åtte reinsdyr, som alle får hvert sitt navn.
I fortellingen om Rudolf blir han introdusert som det niende, og den som berger situasjonen.
Fortellingen om reinsdyret med den røde nesen ble fort populær, og ble både til sang, teater og film.

Julehilsen
Den lille fortellingen ble skrevet i 1939 av Robert L. May (1905 – 76). Han var den gang ansatt i den amerikanske varehuskjeden Montgomery Ward. Ved juletider hvert år pleide kjeden å dele ut fargebøker og fargestifter til de barna som var kunder i kjedens forretninger før jul.I 1939 tenkte sjefen for varehuskjeden at det ville være både billigere og ha større markedsføringsverdi om man i stedet fikk skrevet en original julefortelling for barn, og trykket den opp som bok barna kunne få.
For å spare penger til forfatterhonorar valgte man å la en av de ansatte få et slikt oppdrag, og valget falt på Robert May. Den 33 år gamle småbarnsfaren ble oppfattet som kompetent til å lage en slik fortelling.
May, som faktisk bar på en hemmelig forfatterdrøm, testet først fortellingen ut på sin fire år gamle datter, og hun elsket historien. Det hører med til historien at May var blitt enkemann det samme året og var alene om ansvaret for datteren.

Den røde nesen
Varehussjefen var først litt skeptisk til den røde nesen, som han mente kunne gi assosiasjoner til fyll, men da fortellingen ble trykt, var den røde nesa med, og fortellingen ble veldig populær.
Den skal ha vært delt ut i mer enn to millioner eksemplarer, før papirrasjonering i forbindelse med krigen gjorde at utdelingen ble stanset.
I 1946 ble den tatt opp igjen og gikk ut i nytt millionopplag i varehuskjedens forretninger.
Fortellingen om Rudolf er fra en side sett en gladfortelling med en happy end, men det er også en fortelling om utenforskap.
Det var noe forfatteren hadde førstehånds kjennskap til. Han hadde vokst opp i en jødisk familie. At foreldrene var sekulære jøder og ikke praktiserende, kan ha bidratt til å forsterke dette utenforskapet for en gutt som beskrives som sjenert og tilbakeholden. Sorgen over konas tidlige død og aleneansvaret for et lite barn har nok også forsterket slike følelser.
Noen år senere giftet han seg med en kollega fra varehuset og fikk fem barn med henne. Hun var dypt engasjert i den katolske kirke, og May selv konverterte også til katolisismen. Han døde i 1976.

Rettigheter
Forfatteren fikk ikke noe honorar for fortellingen han hadde skrevet.
Varehuskjeden mente at siden fortellingen var skrevet på oppdrag av hans arbeidsgiver, kanskje også i arbeidstiden, og hadde han ikke ha krav på noen godtgjørelse.
Våren 1946 ble May kontaktet av et plateselskap som ville engasjere en skuespiller til å lese fortellingen inn på plate. May fikk beskjed om at en slik tillatelse kunne ikke han gi, i og med at det var Montgomery Ward som satt på rettighetene. Men senere samme år, eller muligens året etter, ga sjefen for kjeden beskjed om at May kunne overta rettighetene likevel. Man tenkte muligens at den kommersielle verdien av fortellingen nå var brukt opp.
Det viste seg å være feil.
I 1947 tok et lite forlag i New York sjansen på å gi ut fortellingen som bok. Flere større forlag hadde snust på den samme ideen tidligere, men lagt den vekk. Fortellingen var tross alt blitt distribuert gratis i flere millioner eksemplarer!
Men fortellingen hadde bevart sin sjarm og appell, og den nye utgaven ble en stor suksess for det lille forlaget.

Sang
Nå var en sangversjon det neste.
Låtskriveren Johnny Marks, en svoger av May, skrev sangen om «Rudolph, the Red-Nosed Reindeer», og i 1949 ble den spilt inn på plate.
Som May hadde også Marks en jødisk bakgrunn, men er mest kjent for sine jule-relaterte sanger. En av dem er Brenda Lees gjennombrudds-hit «Rockin’ around the Christmas Tree».
Det var countrysangeren Gene Autry, også kjent som westernskuespiller, som spilte inn den første versjonen.
Sangen og boka avviker litt fra hverandre ved at i boka blir Rudolf funnet av nissen, mens i sangen heter det at han var en del av flokken fra begynnelsen av.
Sangen hadde tydeligvis samme sterke appell som fortellingen.
En rekke artister har senere spilt den inn, blant andre Bing Crosby, og Burl Ives.
I 1964 kom den første fjernsynsfilmen om Rudolf. Sangen om reinsdyret med den røde nesen fortsetter å begeistre. I dag er dette den mest populære, sekulære julesangen i USA, nest etter «White Christmas».

Norge
I Norge er fortellingen best kjent gjennom sangversjonen.
Det var Arne Bendiksen og Egil Hagen som i felleskap oversatte sangen til norsk.
Bendiksen sang den inn på plate tidlig på 1960-tallet, og den var i mange år blant de mest populære sangene i NRK-programmet «Ønskekonserten».

Opprinnelig publisert i Arendals Tidendes juleavis i 2022

«Glory, glory halleujah» - patriotisme og Jesu gjenkomst

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Da fredsprisvinneren og borgerrettsforkjemperen Martin Luther King jr. holdt den såkalte «Mountain Top»-talen kvelden før han ble myrdet 4. april 1968, avsluttet han den med det mest ikoniske sitat i amerikansk retorikk, åpningslinja til «The Battle Hymn of the Republic»: «My eyes have seen the Glory of the coming of the Lord».

Teksten er skrevet av slaverimotstanderen Julia Ward Howe i 1861 på melodi med røtter helt tilbake til 1700-tallet. I Julia Howe sin samtid hadde melodien fått aktualitet i forbindelse med «The John Brown Song» eller «John Brown’s Body». Den ble skrevet etter at en annen slaveri-motstander, John Brown, var blitt hengt i Virginia to år før etter å ha stått bak et slaveopprør. Det er skrevet flere sanger på denne melodien i årenes løp, også på nordiske språk, men ordene «Glory, glory, hallelujah» går igjen i samtlige av dem.

Leirbålene
Det skal ha vært synet av nordstatshærens leirbål en november-kveld som inspirerte Julia Howe til å skrive teksten. Både hun og mannen hennes var ihuga slaverimotstandere, og selv om borgerkrigen hadde akkurat startet, og det slett ikke var gitt at nordstatene skulle seire, skrev hun denne egentlig nokså kraft-patriotiske, politiske teksten, selv om den var forkledd som en salme.
Det var Eivor Oftestads kronikk i Vårt Land 21. oktober som reaktiverte en gammel kunnskap om og interesse for «The Battle Hymn».
Martin Luther King er alt nevnt – han siterte åpningsstrofen ved flere anledninger når han holdt sine taler og appeller. Referansen til sangen fra borgerkrigen var relevant også i det som var hans kamp: Like rettigheter for alle folkegrupper i USA, og for afro-amerikanerne i særdeleshet. Det var nettopp dette spørsmålet som hadde ført til borgerkrigen.
Sitatet gikk også godt inn i den formen for politisk-teologiske eskatologi som ser ut til å ha preget en del amerikanske miljøer, og gjør det fremdeles. Historisk sett kan dette kanskje forklares med at de som utvandret fra Europa fra 1500-tallet og utover, i stor grad hadde religiøse motiver for å oppsøke det de oppfattet som «det lovede land».
Det var også her flere av trosretningene med de sterkeste endetidsforventningene oppsto, som adventistene, Jehovas Vitner og pinsebevegelsen.

«Kampsang»
Julia Howe sin tekst ble oppfattet som en kampsang da den ble lansert, og omtales da også som det når det refereres til den - «The Battle Hymn of the Republic». Den var i utgangspunktet nordstatenes kampsang, og var ikke særlig populær i sørstatene. Så det var kanskje ikke uten grunn at da sørstatsgutten Elvis Presley tok den med i sin medley «American Triology», var det bare omkvedet han sang, selv om den delen er medleys klare høydepunkt som musikkopplevelse.
Selv har jeg i mange år hatt et litt anstrengt forhold til denne sangen. Melodien er bare nødt til å fenge meg, men teksten, der det blir lagt eskatologiske perspektiver inn i en nokså pompøs, kraftpatriotisk og nasjonalistisk tekst, er og blir anstøtelig.

Opprinnelig sendt som leserinnlegg til Vårt Land, men returnert.

Avisprat på venterommet

Livet har lært meg at det kan være fornuftig å ha med lesestoff når man har en timeavtale hos fastlegen, på sykehuset eller på en reise. Ei bok, ei avis eller begge deler.

Forleden var det Klassekampen som lå i veska mi.
– Er det dagens avis, ble jeg spurt av en som også hadde avtale.
Det var det.
- Jeg holder Klassekampen, jeg også, men har ikke fått lest dagens utgave ennå.
Litt småprat, med andre ord.
Mitt bidrag: – Jeg får tre aviser hver dag: Klassekampen, Agderposten og Vårt Land.
- Vårt Land også?
Det siste med sagt med et litt forundret tonefall.
Men hvorfor forundret, i grunnen?
To gode, meningsbærende aviser og en lokalavis; det gir den bredden jeg trenger.

Et liv med politisk engasjement på ulike nivåer har lært meg noe om betydningen av ideologisk forankring for engasjementet; en forankring som på sett og vis er viktigere enn partiforankring.
Da jeg fikk stemmerett på 1970-tallet ble kristendemokratiet den ideologiske modellen jeg kjente meg mest igjen, med sosialdemokratiet som en meget nær slektning.
Om ikke bror, så fetter; kanskje halvbror?
Dette slektskapet viste seg ikke minst i de praktiske løsningene i møte med samfunnets utfordringer, det være seg i helsevesen som skolevesen.
Fellesskapsløsninger, men supplert med frivillige løsninger som er forankret i alternativer av dels pedagogisk, dels diakonal tilnærming.

Slektningene har ikke alltid vært på talefot her; det var de som syntes denne frivillige, alternative biten kunne bli litt plagsom. Som årene har gått, har imidlertid forståelsen for dette økt.
Ikke minst har den økt etter at en tredje modell har fått mer og mer gjennomslag: Den kommersielle.
Det er ikke slik at frivillighet er frivillighet, og dermed er alt sagt.
Den kommersielle modellen kan kanskje framstå til tider som mer effektiv enn en modell der det offentlige og ideelle finner sammen.
Men noen må alltid betale for denne effektiviteten, og det blir gjerne den eller de som ikke har råd til det.

Jeg tror vel ikke at verken Vårt Land og Klassekampen vil påberope seg å være forankret i henholdsvis den kristendemokratiske eller sosialdemokratiske ideologi.
I sum er det likevel slik de fungerer for denne leser, enten jeg sitter ved frokostbordet eller på venteværelset.

Nils-Petter Enstad