Forleden var det Klassekampen som lå i veska mi.
– Er det dagens avis, ble jeg spurt av en som også hadde avtale.
Det var det.
- Jeg holder Klassekampen, jeg også, men har ikke fått lest dagens utgave ennå.
Litt småprat, med andre ord.
Mitt bidrag: – Jeg får tre aviser hver dag: Klassekampen, Agderposten og Vårt Land.
- Vårt Land også?
Det siste med sagt med et litt forundret tonefall.
Men hvorfor forundret, i grunnen?
To gode, meningsbærende aviser og en lokalavis; det gir den bredden jeg trenger.
Et liv med politisk engasjement på ulike nivåer har lært meg noe om betydningen av ideologisk forankring for engasjementet; en forankring som på sett og vis er viktigere enn partiforankring.
Da jeg fikk stemmerett på 1970-tallet ble kristendemokratiet den ideologiske modellen jeg kjente meg mest igjen, med sosialdemokratiet som en meget nær slektning.
Om ikke bror, så fetter; kanskje halvbror?
Dette slektskapet viste seg ikke minst i de praktiske løsningene i møte med samfunnets utfordringer, det være seg i helsevesen som skolevesen.
Fellesskapsløsninger, men supplert med frivillige løsninger som er forankret i alternativer av dels pedagogisk, dels diakonal tilnærming.
Slektningene har ikke alltid vært på talefot her; det var de som syntes denne frivillige, alternative biten kunne bli litt plagsom. Som årene har gått, har imidlertid forståelsen for dette økt.
Ikke minst har den økt etter at en tredje modell har fått mer og mer gjennomslag: Den kommersielle.
Det er ikke slik at frivillighet er frivillighet, og dermed er alt sagt.
Den kommersielle modellen kan kanskje framstå til tider som mer effektiv enn en modell der det offentlige og ideelle finner sammen.
Men noen må alltid betale for denne effektiviteten, og det blir gjerne den eller de som ikke har råd til det.
Jeg tror vel ikke at verken Vårt Land og Klassekampen vil påberope seg å være forankret i henholdsvis den kristendemokratiske eller sosialdemokratiske ideologi.
I sum er det likevel slik de fungerer for denne leser, enten jeg sitter ved frokostbordet eller på venteværelset.
Nils-Petter Enstad
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar