Forfatter
Da fredsprisvinneren og borgerrettsforkjemperen Martin Luther King jr. holdt den såkalte «Mountain Top»-talen kvelden før han ble myrdet 4. april 1968, avsluttet han den med det mest ikoniske sitat i amerikansk retorikk, åpningslinja til «The Battle Hymn of the Republic»: «My eyes have seen the Glory of the coming of the Lord».
Teksten er skrevet av slaverimotstanderen Julia Ward Howe i 1861 på melodi med røtter helt tilbake til 1700-tallet. I Julia Howe sin samtid hadde melodien fått aktualitet i forbindelse med «The John Brown Song» eller «John Brown’s Body». Den ble skrevet etter at en annen slaveri-motstander, John Brown, var blitt hengt i Virginia to år før etter å ha stått bak et slaveopprør. Det er skrevet flere sanger på denne melodien i årenes løp, også på nordiske språk, men ordene «Glory, glory, hallelujah» går igjen i samtlige av dem.
Leirbålene
Det skal ha vært synet av nordstatshærens leirbål en november-kveld som inspirerte Julia Howe til å skrive teksten. Både hun og mannen hennes var ihuga slaverimotstandere, og selv om borgerkrigen hadde akkurat startet, og det slett ikke var gitt at nordstatene skulle seire, skrev hun denne egentlig nokså kraft-patriotiske, politiske teksten, selv om den var forkledd som en salme.
Det var Eivor Oftestads kronikk i Vårt Land 21. oktober som reaktiverte en gammel kunnskap om og interesse for «The Battle Hymn».
Martin Luther King er alt nevnt – han siterte åpningsstrofen ved flere anledninger når han holdt sine taler og appeller. Referansen til sangen fra borgerkrigen var relevant også i det som var hans kamp: Like rettigheter for alle folkegrupper i USA, og for afro-amerikanerne i særdeleshet. Det var nettopp dette spørsmålet som hadde ført til borgerkrigen.
Sitatet gikk også godt inn i den formen for politisk-teologiske eskatologi som ser ut til å ha preget en del amerikanske miljøer, og gjør det fremdeles. Historisk sett kan dette kanskje forklares med at de som utvandret fra Europa fra 1500-tallet og utover, i stor grad hadde religiøse motiver for å oppsøke det de oppfattet som «det lovede land».
Det var også her flere av trosretningene med de sterkeste endetidsforventningene oppsto, som adventistene, Jehovas Vitner og pinsebevegelsen.
«Kampsang»
Julia Howe sin tekst ble oppfattet som en kampsang da den ble lansert, og omtales da også som det når det refereres til den - «The Battle Hymn of the Republic». Den var i utgangspunktet nordstatenes kampsang, og var ikke særlig populær i sørstatene. Så det var kanskje ikke uten grunn at da sørstatsgutten Elvis Presley tok den med i sin medley «American Triology», var det bare omkvedet han sang, selv om den delen er medleys klare høydepunkt som musikkopplevelse.
Selv har jeg i mange år hatt et litt anstrengt forhold til denne sangen. Melodien er bare nødt til å fenge meg, men teksten, der det blir lagt eskatologiske perspektiver inn i en nokså pompøs, kraftpatriotisk og nasjonalistisk tekst, er og blir anstøtelig.
Opprinnelig sendt som leserinnlegg til Vårt Land, men returnert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar