Rudolf med den røde nesen

Av Nils-Petter Enstad

Sangen er en del av det litt lette, overfladiske julerepertoaret som er en del av bakgrunnsmusikken til juleforberedelsene for de fleste av oss. Den vesle fortellingen, og senere sangen om reinsdyret med den røde nesen har vært en del av julas lydspor i snart 90 år.

Hovedpersonen i fortellingen er det vesle reinsdyret Rudolf. Han er en del av julenissens reinsdyrflokk, men han skiller seg ut fra resten av flokken ved at han har en nese som er skinnende rød. Dette blir han selvsagt mobbet for, i pakt med flokkmentalitetens mekanismer. Han forsøker på ulike måter å skjule sitt avvik, uten at det nytter.
Men så får julenissen bruk for en rein som kan lyse opp leia for flokken.
Han finner Rudolf, som er gått i dekning for mobberne, og setter ham først i spannet.
Den røde nesa fungerer som en lanterne. Dermed blir Rudolf dagens (les: nattens) redningsrein og helt.

Enkel, sentral moral
Moralen i fortellingen er svært enkel, om enn sentral: Man skal for det første ikke mobbe den som skiller seg litt ut, og for det andre kan det være at det er nettopp denne egenskapen som berger situasjonen.
Det er den stygge andungen enda en gang – om man da ikke vil dra parallellen enda lenger, til evangeliet selv, om at Gud utvalgte det som var lite påaktet i verden.

Amerikansk dikt
Fortellingen bygger på et kjent, amerikansk dikt fra 1820-tallet: «A Visit from St. Nicholas», også kjent som «The Night Before Christmas».
Mange av de amerikanske julenisse-ideene er hentet fra dette diktet.
Her har julenissen åtte reinsdyr, som alle får hvert sitt navn.
I fortellingen om Rudolf blir han introdusert som det niende, og den som berger situasjonen.
Fortellingen om reinsdyret med den røde nesen ble fort populær, og ble både til sang, teater og film.

Julehilsen
Den lille fortellingen ble skrevet i 1939 av Robert L. May (1905 – 76). Han var den gang ansatt i den amerikanske varehuskjeden Montgomery Ward. Ved juletider hvert år pleide kjeden å dele ut fargebøker og fargestifter til de barna som var kunder i kjedens forretninger før jul.I 1939 tenkte sjefen for varehuskjeden at det ville være både billigere og ha større markedsføringsverdi om man i stedet fikk skrevet en original julefortelling for barn, og trykket den opp som bok barna kunne få.
For å spare penger til forfatterhonorar valgte man å la en av de ansatte få et slikt oppdrag, og valget falt på Robert May. Den 33 år gamle småbarnsfaren ble oppfattet som kompetent til å lage en slik fortelling.
May, som faktisk bar på en hemmelig forfatterdrøm, testet først fortellingen ut på sin fire år gamle datter, og hun elsket historien. Det hører med til historien at May var blitt enkemann det samme året og var alene om ansvaret for datteren.

Den røde nesen
Varehussjefen var først litt skeptisk til den røde nesen, som han mente kunne gi assosiasjoner til fyll, men da fortellingen ble trykt, var den røde nesa med, og fortellingen ble veldig populær.
Den skal ha vært delt ut i mer enn to millioner eksemplarer, før papirrasjonering i forbindelse med krigen gjorde at utdelingen ble stanset.
I 1946 ble den tatt opp igjen og gikk ut i nytt millionopplag i varehuskjedens forretninger.
Fortellingen om Rudolf er fra en side sett en gladfortelling med en happy end, men det er også en fortelling om utenforskap.
Det var noe forfatteren hadde førstehånds kjennskap til. Han hadde vokst opp i en jødisk familie. At foreldrene var sekulære jøder og ikke praktiserende, kan ha bidratt til å forsterke dette utenforskapet for en gutt som beskrives som sjenert og tilbakeholden. Sorgen over konas tidlige død og aleneansvaret for et lite barn har nok også forsterket slike følelser.
Noen år senere giftet han seg med en kollega fra varehuset og fikk fem barn med henne. Hun var dypt engasjert i den katolske kirke, og May selv konverterte også til katolisismen. Han døde i 1976.

Rettigheter
Forfatteren fikk ikke noe honorar for fortellingen han hadde skrevet.
Varehuskjeden mente at siden fortellingen var skrevet på oppdrag av hans arbeidsgiver, kanskje også i arbeidstiden, og hadde han ikke ha krav på noen godtgjørelse.
Våren 1946 ble May kontaktet av et plateselskap som ville engasjere en skuespiller til å lese fortellingen inn på plate. May fikk beskjed om at en slik tillatelse kunne ikke han gi, i og med at det var Montgomery Ward som satt på rettighetene. Men senere samme år, eller muligens året etter, ga sjefen for kjeden beskjed om at May kunne overta rettighetene likevel. Man tenkte muligens at den kommersielle verdien av fortellingen nå var brukt opp.
Det viste seg å være feil.
I 1947 tok et lite forlag i New York sjansen på å gi ut fortellingen som bok. Flere større forlag hadde snust på den samme ideen tidligere, men lagt den vekk. Fortellingen var tross alt blitt distribuert gratis i flere millioner eksemplarer!
Men fortellingen hadde bevart sin sjarm og appell, og den nye utgaven ble en stor suksess for det lille forlaget.

Sang
Nå var en sangversjon det neste.
Låtskriveren Johnny Marks, en svoger av May, skrev sangen om «Rudolph, the Red-Nosed Reindeer», og i 1949 ble den spilt inn på plate.
Som May hadde også Marks en jødisk bakgrunn, men er mest kjent for sine jule-relaterte sanger. En av dem er Brenda Lees gjennombrudds-hit «Rockin’ around the Christmas Tree».
Det var countrysangeren Gene Autry, også kjent som westernskuespiller, som spilte inn den første versjonen.
Sangen og boka avviker litt fra hverandre ved at i boka blir Rudolf funnet av nissen, mens i sangen heter det at han var en del av flokken fra begynnelsen av.
Sangen hadde tydeligvis samme sterke appell som fortellingen.
En rekke artister har senere spilt den inn, blant andre Bing Crosby, og Burl Ives.
I 1964 kom den første fjernsynsfilmen om Rudolf. Sangen om reinsdyret med den røde nesen fortsetter å begeistre. I dag er dette den mest populære, sekulære julesangen i USA, nest etter «White Christmas».

Norge
I Norge er fortellingen best kjent gjennom sangversjonen.
Det var Arne Bendiksen og Egil Hagen som i felleskap oversatte sangen til norsk.
Bendiksen sang den inn på plate tidlig på 1960-tallet, og den var i mange år blant de mest populære sangene i NRK-programmet «Ønskekonserten».

Opprinnelig publisert i Arendals Tidendes juleavis i 2022

«Glory, glory halleujah» - patriotisme og Jesu gjenkomst

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Da fredsprisvinneren og borgerrettsforkjemperen Martin Luther King jr. holdt den såkalte «Mountain Top»-talen kvelden før han ble myrdet 4. april 1968, avsluttet han den med det mest ikoniske sitat i amerikansk retorikk, åpningslinja til «The Battle Hymn of the Republic»: «My eyes have seen the Glory of the coming of the Lord».

Teksten er skrevet av slaverimotstanderen Julia Ward Howe i 1861 på melodi med røtter helt tilbake til 1700-tallet. I Julia Howe sin samtid hadde melodien fått aktualitet i forbindelse med «The John Brown Song» eller «John Brown’s Body». Den ble skrevet etter at en annen slaveri-motstander, John Brown, var blitt hengt i Virginia to år før etter å ha stått bak et slaveopprør. Det er skrevet flere sanger på denne melodien i årenes løp, også på nordiske språk, men ordene «Glory, glory, hallelujah» går igjen i samtlige av dem.

Leirbålene
Det skal ha vært synet av nordstatshærens leirbål en november-kveld som inspirerte Julia Howe til å skrive teksten. Både hun og mannen hennes var ihuga slaverimotstandere, og selv om borgerkrigen hadde akkurat startet, og det slett ikke var gitt at nordstatene skulle seire, skrev hun denne egentlig nokså kraft-patriotiske, politiske teksten, selv om den var forkledd som en salme.
Det var Eivor Oftestads kronikk i Vårt Land 21. oktober som reaktiverte en gammel kunnskap om og interesse for «The Battle Hymn».
Martin Luther King er alt nevnt – han siterte åpningsstrofen ved flere anledninger når han holdt sine taler og appeller. Referansen til sangen fra borgerkrigen var relevant også i det som var hans kamp: Like rettigheter for alle folkegrupper i USA, og for afro-amerikanerne i særdeleshet. Det var nettopp dette spørsmålet som hadde ført til borgerkrigen.
Sitatet gikk også godt inn i den formen for politisk-teologiske eskatologi som ser ut til å ha preget en del amerikanske miljøer, og gjør det fremdeles. Historisk sett kan dette kanskje forklares med at de som utvandret fra Europa fra 1500-tallet og utover, i stor grad hadde religiøse motiver for å oppsøke det de oppfattet som «det lovede land».
Det var også her flere av trosretningene med de sterkeste endetidsforventningene oppsto, som adventistene, Jehovas Vitner og pinsebevegelsen.

«Kampsang»
Julia Howe sin tekst ble oppfattet som en kampsang da den ble lansert, og omtales da også som det når det refereres til den - «The Battle Hymn of the Republic». Den var i utgangspunktet nordstatenes kampsang, og var ikke særlig populær i sørstatene. Så det var kanskje ikke uten grunn at da sørstatsgutten Elvis Presley tok den med i sin medley «American Triology», var det bare omkvedet han sang, selv om den delen er medleys klare høydepunkt som musikkopplevelse.
Selv har jeg i mange år hatt et litt anstrengt forhold til denne sangen. Melodien er bare nødt til å fenge meg, men teksten, der det blir lagt eskatologiske perspektiver inn i en nokså pompøs, kraftpatriotisk og nasjonalistisk tekst, er og blir anstøtelig.

Opprinnelig sendt som leserinnlegg til Vårt Land, men returnert.

Avisprat på venterommet

Livet har lært meg at det kan være fornuftig å ha med lesestoff når man har en timeavtale hos fastlegen, på sykehuset eller på en reise. Ei bok, ei avis eller begge deler.

Forleden var det Klassekampen som lå i veska mi.
– Er det dagens avis, ble jeg spurt av en som også hadde avtale.
Det var det.
- Jeg holder Klassekampen, jeg også, men har ikke fått lest dagens utgave ennå.
Litt småprat, med andre ord.
Mitt bidrag: – Jeg får tre aviser hver dag: Klassekampen, Agderposten og Vårt Land.
- Vårt Land også?
Det siste med sagt med et litt forundret tonefall.
Men hvorfor forundret, i grunnen?
To gode, meningsbærende aviser og en lokalavis; det gir den bredden jeg trenger.

Et liv med politisk engasjement på ulike nivåer har lært meg noe om betydningen av ideologisk forankring for engasjementet; en forankring som på sett og vis er viktigere enn partiforankring.
Da jeg fikk stemmerett på 1970-tallet ble kristendemokratiet den ideologiske modellen jeg kjente meg mest igjen, med sosialdemokratiet som en meget nær slektning.
Om ikke bror, så fetter; kanskje halvbror?
Dette slektskapet viste seg ikke minst i de praktiske løsningene i møte med samfunnets utfordringer, det være seg i helsevesen som skolevesen.
Fellesskapsløsninger, men supplert med frivillige løsninger som er forankret i alternativer av dels pedagogisk, dels diakonal tilnærming.

Slektningene har ikke alltid vært på talefot her; det var de som syntes denne frivillige, alternative biten kunne bli litt plagsom. Som årene har gått, har imidlertid forståelsen for dette økt.
Ikke minst har den økt etter at en tredje modell har fått mer og mer gjennomslag: Den kommersielle.
Det er ikke slik at frivillighet er frivillighet, og dermed er alt sagt.
Den kommersielle modellen kan kanskje framstå til tider som mer effektiv enn en modell der det offentlige og ideelle finner sammen.
Men noen må alltid betale for denne effektiviteten, og det blir gjerne den eller de som ikke har råd til det.

Jeg tror vel ikke at verken Vårt Land og Klassekampen vil påberope seg å være forankret i henholdsvis den kristendemokratiske eller sosialdemokratiske ideologi.
I sum er det likevel slik de fungerer for denne leser, enten jeg sitter ved frokostbordet eller på venteværelset.

Nils-Petter Enstad

Reporter i farta

Jeg var i godt og vel halvparten av min tjenestetid som frelsesoffiser knyttet til Frelsesarmeens litteraturavdeling.

Der hadde jeg tilnærmet ubegrenset tilgang til Frelsesarmeens mange publikasjoner på ulike språk.
Ikke minst i de engelsk-språklige bladene kunne man finne man gode og artige tegninger som jeg for min del klippet ut og tok vare på med tanke på eventuell bruk og nytte.
Jeg vil tro denne tegningen sto i bladet for musikanter og sangere - «The Musician». De fleste av de armé-bladene som kom fra England var på avispapir. For at de skulle holde seg sånn noen lunder limte vi derfor utklipp gjerne opp på kartong. Vi hadde opplevd at når vi sendte et uklipp til trykkeriet, hendte det at de hadde laget en klisjé av det som sto på baksiden av utklippet, og ikke det vi skulle bruke.
Jeg laget meg et lite lager av slike utklipp, og da jeg sluttet på redaksjonen ved årsskiftet 1985/86 beholdt jeg dem.

Jeg husker ikke hvilken sammenheng denne tegningen ble brukt i opprinnelig.
Kanskje var tanken å gi leserne et inntrykk av at journalistene i, det være seg Krigsropet eller andre arméblad, alltid var på farten med kamera rundt halsen og blokker og blyaner i fleng?
Slik var det sjelden!
De aller fleste av de intervjuer jeg har gjort som journalist gjennom mer enn 50 år har enten skjedd via telefon eller rundt et bord, i en sofa eller i andre stille, ordnede omgivelser.

Noen ganger skjedde det nok at intervjuobjektet insisterte på å trone bak sitt skrivebord og man som journalist måtte sitte litt beskjedent på siden.
Det er en hersketeknikk som kanskje gjør inntrykk på noen; det hadde aldri den effekten på meg.
En annen hersketeknikk som kunne gå den andre veien, er når journalisten stiller det samme spørsmålet gang på gang og forsøker å gi inntrykk av at vedkommende er ute etter presiseringer. I virkeligheten prøver man å lokke intervjuet i en felle, at vedkommende skal formulere seg litt ubeskyttet eller kanskje tilmed overilt.
Særlig som lokalpolitiker var jeg utsatt for et par slik forsøk. Da var det greit å ha erfaring fra begge sider av pennen og notatblokka, og kunne si: -Nå har du stilt det samme spørsmålet x antall ganger; du får ikke noe annet svar enn det du alt har fått.
Som journalist har jeg i det store og hele vært mer opptatt av å lytte til intervjuobjektet enn å prøve å legge svar i munnen på vedkommende.

Jeg vet ikke hva slags oppdrag journalisten på tegningen hadde.
Det ser ut som han var begeistret for jobben.
Det er det alltid viktig å være for den som skal formidle, enten det er journalistikk, informasjon eller forkynnelse man jobber med.
Jeg har erfaring med alle tre!

Lindtveit, 10. oktober 2024
NPE

Seiersløpet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Om en måneds tid skal de 33. olympiske sommerleker arrangeres i Paris. For 100 år siden, i 1924, ble de samme lekene arrangert i den samme byen. En av idrettsheltene som huskes fra disse lekene er den skotske idrettsmannen Eric Liddell, som vant en overraskende seier på 400 meter.

Allerede i 1981 ble så vel seieren som utøveren hentet fram fra glemselen igjen gjennom filmen «Ildvognene» («Chariots of fire»). Det var en film som vant fire Oscar-priser; en av dem for beste musikk.

Sønn av misjonærer
Eric Liddell ble født i Kina i 1902.
Hans foreldre var misjonærer, og da han selv døde i det samme landet 43 år senere, var også han i misjonstjeneste.
Som student var han en aktiv idrettsmann, og utmerket seg både i cricket, rugby og friidrett. Hans beste øvelse var 100 meter løp.
I 1924 ble han tatt ut til det britiske OL-laget.
Så viste det seg at 100-meterkonkurransen skulle gå på en søndag, og som kristen ville han ikke konkurrere på helligdagen.
Han var favoritt på øvelsen og ble utsatt for et stort press for å løpe likevel.
Ifølge filmen skal han ha blitt innkalt til selveste prinsen av Wales, den senere kong Edward 8., som la et betydelig press på ham for å endre mening.

Løpet
Men Eric Liddell nektet å vike, og det endte med at han løp 400 meter i stedet, en øvelse han ikke var på langt nær så god i.
Men ikke bare vant han den; han satte en olympisk rekord som ble stående i 12 år.
Noen år etter OL i Paris – der han også tok bronse på 200 meter – ble Eric Liddell ordinert til misjonstjeneste, reiste til Kina og giftet seg med en misjonærkollega. De fikk tre døtre.
I 1941 reiste kona og døtrene til morens hjemland Canada på grunn av krigen, men Eric ble igjen i Kina.
I 1943 ble han internert av japanerne og i februar 1945 døde han i fangeleiren.
Siden han både ble født og døde i Kina, har kineserne regnet ham som sin første OL-mester, ifølge wikipedia.

Modig valg
Det er gått 100 år siden Eric Liddell gjorde sitt kontroversielle og modige valg.
Spørsmålet om man kan konkurrere på søndager eller ei, er ikke lenger noen aktuell problemstilling for verken kristne idrettsutøvere eller andre. Diskusjonen om helligdager går langs helt andre linjer enn for 100 år siden. Men enig eller uenig, valget Eric Liddell tok for 100 år siden fortjener fremdeles respekt som det uttrykk for en integritet som det representerer.
Det var ting som var viktigere for ham enn det å vinne en medalje.
Man kan si om ham, både som idrettsmann og menneske, at han fulgte apostelen Paulus sin formaning og «fullførte løpet».

Denne teksten sto på trykk på sistesida av Klassekampen i 2014; her noe oppjustert.

«Guds bekk er full av vann»

Det var den daglige bibellesningen ved frokostbordet som satte det i gang. Der følger vi bibelleseplanen. Blant versene i bibelteksten for denne dagen var også denne linjen fra Salme 65, 10: «Guds bekk er full av vann». Etter at vi hadde lest og bedt, sa jeg til Greta: -Den strofen skrev jeg et dikt om for mange år siden.

Vi pratet litt om; hun lurte på om den lå «på nett», men diktet ble aldri publisert. Husker jeg ikke helt feil, skrev jeg det i en minnebok en gang, men det ble med det.
Den gang!

Denne gang
fikk det meg til å undres over om teksten fremdeles eksisterte.
I så fall trodde jeg at jeg visste hvor jeg kunne finne den: I en av de mange ringpermene som har fulgt med på tallrike flyttelass gjennom mer enn 50 år, der jeg har tatt vare på gamle tekster, utkast, utklipp, dikt, fortellinger, andakter.
Og permen dukket opp.
Jeg husket sånn noenlunde når jeg hadde latt meg inspirere av teksten om bekken og slik fant jeg fram, først til permen, så til diktet.
Håndskrevet, med den litt spesielle håndskriften jeg hadde den gangen, mens jeg ennå var på leting etter «min» håndskrift, løsrevet fra folkeskolens «skjønnskrift»-terrorregime.
Det tok sin tid.

Jeg ser at
diktet er datert 3. oktober 1971.
Da hadde jeg vært kadett ved Frelsesarmeens krigsskole i tre uker.
Mest sannsynlig er det skrevet i løpet av den halvtimen som var satt av til «privat bønn» på kadettenes dagsprogram; var det mellom 8.30 og 9.00, tro?
Teksten fra Salme 65 var kanskje blitt lest under den fellesandakten som gikk forut for «privat bønn», eller den hadde dukket opp under min egen bibellesning.
Jeg husker jeg hadde som prosjekt mens jeg gikk på krigsskolen og lese Bibelen «fra perm til perm».
Jeg tror kanskje jeg gjennomførte det, men har aldri gjentatt det, og har heller aldri anbefalt andre å gjøre det.

Nå, nesten 53 år senere,
er det lett å se at dette er et nybegynner-dikt.
Skjønt: Nybegynner og nybegynner.
Som 18-åring hadde jeg allerede skrevet dikt i nærmere ti år.
Noen få – i hvert fall to – hadde vært publisert også i barnebladet «Den unge soldat».
Det var sangtekster, skrevet til en melodi.
Det var nok ikke tilfellet med denne teksten, og derfor blir det litt hakkete å lese teksten høyt også.

Jeg blar i permen
med dikt fra krigsskoletida.
Alle diktene er datert, og jeg ser at jeg i hvert fall i denne første tida som kadett skrev et dikt så å si hver dag.
Bunken med tekster skrevet i perioden 1971-73 er nokså tykk.
Noen av dem ble trykket i Krigsropet i den perioden.
Men dette var ikke et av dem.

13. juni 2024
Nils-Petter Enstad

«Helligdag» eller fridag?

Av Nils-Petter Enstad

De aller fleste av de «røddagene» man har i kalenderen er dager som er knyttet til den kristne kulturarven vår. Uansett hvor sekulariserte vi blir, står faktum fast: «Røddagene» er i de aller fleste tilfeller knyttet til kristne/bibelske begivenheter: Jul, påske, pinse og Kristi himmelfart.

Samtidig er det et faktum at det som i utgangspunktet var hellige dager betraktes og markeres nå som rene fridager.
Fram til reformasjonen var det svært mange helligdager å holde rene på og å markere, blant annet festdagene som en rekke helgener.
Etter reformasjonen ble mange av disse fjernet som helligdager, og på 1770-tallet ble enda et titall helligdager nedgradert.
Det gjaldt blant annet de såkalte «tredje-dagene» etter jul, påske og pinse.
Disse ble i stedet «prikkedager», nærmest en «helligdag light», der man fortrinnsvis bare skulle gjøre enkle arbeidsoppgaver. En slags «pusledager».
I tillegg til tredjedagene gjelder dette dager som 13. dag jul, Kyndelsmesse 2. februar, Marimesse 25. mars og Mikkelsmesse 29. september.

Gudstjenester
I tekstrekkene for kirkeåret er både 2. påskedag og 2. pinsedag satt opp med egne prekentekster.
I sokn med flere prekesteder og menigheter med mange utposter kunne «annendagen» være god å ha med tanke på å nå flest mulig med henholdsvis påske- og pinsebudskapet.
Helt fram til for noen år siden overførte NRK gudstjenester begge disse dagene.
På «annendagene» var det gjerne frikirkeligheten som fikk sin anledning, mens «førstedagene» var forbeholdt statskirken.

Redusere
Det har vært gjort noen mer eller mindre tapre forsøk på å redusere antallet «røddager».
Det mest konkrete forslaget ble lansert av Gro Harlem Brundtlands tredje regjering i 1992 i forbindelse med en «krisepakke».
Forslaget gikk ut på å gjøre enten Kristi Himmelfartsdag, andre påskedag eller andre pinsedag om til vanlig arbeidsdag.
Dette var det nok i utgangspunktet flertall for i Stortinget, men da noen antydet at det kanskje var mer naturlig å fjerne den såkalte «Gro-dagen», som var innført ti år før, gikk hele debatten i vranglås.
Det ble for krevende å argumentere for at «Gro-dagen» var en «tradisjon» (hele elleve år lang!), og derfor måtte trumfe en av de tre helligdagene med en tusen år lang tradisjon. Både helligdager og «Gro-dag» ble beholdt.
I vår relativt sekulariserte tid, må det vel bare erkjennes at når det gjelder de såkalte «annen-dagene», er det ikke lett å finne noen god teologisk begrunnelse for å markere dem; knapt nok pedagogisk.
De er og blir fridager.
Det er ikke dermed sagt at et eventuelt forslag om å fjerne en eller flere av dem vil støte på noen mindre motstand.

Lindtveit, 2. pinsedag 2024