«Glory, glory halleujah» - patriotisme og Jesu gjenkomst

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Da fredsprisvinneren og borgerrettsforkjemperen Martin Luther King jr. holdt den såkalte «Mountain Top»-talen kvelden før han ble myrdet 4. april 1968, avsluttet han den med det mest ikoniske sitat i amerikansk retorikk, åpningslinja til «The Battle Hymn of the Republic»: «My eyes have seen the Glory of the coming of the Lord».

Teksten er skrevet av slaverimotstanderen Julia Ward Howe i 1861 på melodi med røtter helt tilbake til 1700-tallet. I Julia Howe sin samtid hadde melodien fått aktualitet i forbindelse med «The John Brown Song» eller «John Brown’s Body». Den ble skrevet etter at en annen slaveri-motstander, John Brown, var blitt hengt i Virginia to år før etter å ha stått bak et slaveopprør. Det er skrevet flere sanger på denne melodien i årenes løp, også på nordiske språk, men ordene «Glory, glory, hallelujah» går igjen i samtlige av dem.

Leirbålene
Det skal ha vært synet av nordstatshærens leirbål en november-kveld som inspirerte Julia Howe til å skrive teksten. Både hun og mannen hennes var ihuga slaverimotstandere, og selv om borgerkrigen hadde akkurat startet, og det slett ikke var gitt at nordstatene skulle seire, skrev hun denne egentlig nokså kraft-patriotiske, politiske teksten, selv om den var forkledd som en salme.
Det var Eivor Oftestads kronikk i Vårt Land 21. oktober som reaktiverte en gammel kunnskap om og interesse for «The Battle Hymn».
Martin Luther King er alt nevnt – han siterte åpningsstrofen ved flere anledninger når han holdt sine taler og appeller. Referansen til sangen fra borgerkrigen var relevant også i det som var hans kamp: Like rettigheter for alle folkegrupper i USA, og for afro-amerikanerne i særdeleshet. Det var nettopp dette spørsmålet som hadde ført til borgerkrigen.
Sitatet gikk også godt inn i den formen for politisk-teologiske eskatologi som ser ut til å ha preget en del amerikanske miljøer, og gjør det fremdeles. Historisk sett kan dette kanskje forklares med at de som utvandret fra Europa fra 1500-tallet og utover, i stor grad hadde religiøse motiver for å oppsøke det de oppfattet som «det lovede land».
Det var også her flere av trosretningene med de sterkeste endetidsforventningene oppsto, som adventistene, Jehovas Vitner og pinsebevegelsen.

«Kampsang»
Julia Howe sin tekst ble oppfattet som en kampsang da den ble lansert, og omtales da også som det når det refereres til den - «The Battle Hymn of the Republic». Den var i utgangspunktet nordstatenes kampsang, og var ikke særlig populær i sørstatene. Så det var kanskje ikke uten grunn at da sørstatsgutten Elvis Presley tok den med i sin medley «American Triology», var det bare omkvedet han sang, selv om den delen er medleys klare høydepunkt som musikkopplevelse.
Selv har jeg i mange år hatt et litt anstrengt forhold til denne sangen. Melodien er bare nødt til å fenge meg, men teksten, der det blir lagt eskatologiske perspektiver inn i en nokså pompøs, kraftpatriotisk og nasjonalistisk tekst, er og blir anstøtelig.

Opprinnelig sendt som leserinnlegg til Vårt Land, men returnert.

Avisprat på venterommet

Livet har lært meg at det kan være fornuftig å ha med lesestoff når man har en timeavtale hos fastlegen, på sykehuset eller på en reise. Ei bok, ei avis eller begge deler.

Forleden var det Klassekampen som lå i veska mi.
– Er det dagens avis, ble jeg spurt av en som også hadde avtale.
Det var det.
- Jeg holder Klassekampen, jeg også, men har ikke fått lest dagens utgave ennå.
Litt småprat, med andre ord.
Mitt bidrag: – Jeg får tre aviser hver dag: Klassekampen, Agderposten og Vårt Land.
- Vårt Land også?
Det siste med sagt med et litt forundret tonefall.
Men hvorfor forundret, i grunnen?
To gode, meningsbærende aviser og en lokalavis; det gir den bredden jeg trenger.

Et liv med politisk engasjement på ulike nivåer har lært meg noe om betydningen av ideologisk forankring for engasjementet; en forankring som på sett og vis er viktigere enn partiforankring.
Da jeg fikk stemmerett på 1970-tallet ble kristendemokratiet den ideologiske modellen jeg kjente meg mest igjen, med sosialdemokratiet som en meget nær slektning.
Om ikke bror, så fetter; kanskje halvbror?
Dette slektskapet viste seg ikke minst i de praktiske løsningene i møte med samfunnets utfordringer, det være seg i helsevesen som skolevesen.
Fellesskapsløsninger, men supplert med frivillige løsninger som er forankret i alternativer av dels pedagogisk, dels diakonal tilnærming.

Slektningene har ikke alltid vært på talefot her; det var de som syntes denne frivillige, alternative biten kunne bli litt plagsom. Som årene har gått, har imidlertid forståelsen for dette økt.
Ikke minst har den økt etter at en tredje modell har fått mer og mer gjennomslag: Den kommersielle.
Det er ikke slik at frivillighet er frivillighet, og dermed er alt sagt.
Den kommersielle modellen kan kanskje framstå til tider som mer effektiv enn en modell der det offentlige og ideelle finner sammen.
Men noen må alltid betale for denne effektiviteten, og det blir gjerne den eller de som ikke har råd til det.

Jeg tror vel ikke at verken Vårt Land og Klassekampen vil påberope seg å være forankret i henholdsvis den kristendemokratiske eller sosialdemokratiske ideologi.
I sum er det likevel slik de fungerer for denne leser, enten jeg sitter ved frokostbordet eller på venteværelset.

Nils-Petter Enstad

Reporter i farta

Jeg var i godt og vel halvparten av min tjenestetid som frelsesoffiser knyttet til Frelsesarmeens litteraturavdeling.

Der hadde jeg tilnærmet ubegrenset tilgang til Frelsesarmeens mange publikasjoner på ulike språk.
Ikke minst i de engelsk-språklige bladene kunne man finne man gode og artige tegninger som jeg for min del klippet ut og tok vare på med tanke på eventuell bruk og nytte.
Jeg vil tro denne tegningen sto i bladet for musikanter og sangere - «The Musician». De fleste av de armé-bladene som kom fra England var på avispapir. For at de skulle holde seg sånn noen lunder limte vi derfor utklipp gjerne opp på kartong. Vi hadde opplevd at når vi sendte et uklipp til trykkeriet, hendte det at de hadde laget en klisjé av det som sto på baksiden av utklippet, og ikke det vi skulle bruke.
Jeg laget meg et lite lager av slike utklipp, og da jeg sluttet på redaksjonen ved årsskiftet 1985/86 beholdt jeg dem.

Jeg husker ikke hvilken sammenheng denne tegningen ble brukt i opprinnelig.
Kanskje var tanken å gi leserne et inntrykk av at journalistene i, det være seg Krigsropet eller andre arméblad, alltid var på farten med kamera rundt halsen og blokker og blyaner i fleng?
Slik var det sjelden!
De aller fleste av de intervjuer jeg har gjort som journalist gjennom mer enn 50 år har enten skjedd via telefon eller rundt et bord, i en sofa eller i andre stille, ordnede omgivelser.

Noen ganger skjedde det nok at intervjuobjektet insisterte på å trone bak sitt skrivebord og man som journalist måtte sitte litt beskjedent på siden.
Det er en hersketeknikk som kanskje gjør inntrykk på noen; det hadde aldri den effekten på meg.
En annen hersketeknikk som kunne gå den andre veien, er når journalisten stiller det samme spørsmålet gang på gang og forsøker å gi inntrykk av at vedkommende er ute etter presiseringer. I virkeligheten prøver man å lokke intervjuet i en felle, at vedkommende skal formulere seg litt ubeskyttet eller kanskje tilmed overilt.
Særlig som lokalpolitiker var jeg utsatt for et par slik forsøk. Da var det greit å ha erfaring fra begge sider av pennen og notatblokka, og kunne si: -Nå har du stilt det samme spørsmålet x antall ganger; du får ikke noe annet svar enn det du alt har fått.
Som journalist har jeg i det store og hele vært mer opptatt av å lytte til intervjuobjektet enn å prøve å legge svar i munnen på vedkommende.

Jeg vet ikke hva slags oppdrag journalisten på tegningen hadde.
Det ser ut som han var begeistret for jobben.
Det er det alltid viktig å være for den som skal formidle, enten det er journalistikk, informasjon eller forkynnelse man jobber med.
Jeg har erfaring med alle tre!

Lindtveit, 10. oktober 2024
NPE

Seiersløpet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Om en måneds tid skal de 33. olympiske sommerleker arrangeres i Paris. For 100 år siden, i 1924, ble de samme lekene arrangert i den samme byen. En av idrettsheltene som huskes fra disse lekene er den skotske idrettsmannen Eric Liddell, som vant en overraskende seier på 400 meter.

Allerede i 1981 ble så vel seieren som utøveren hentet fram fra glemselen igjen gjennom filmen «Ildvognene» («Chariots of fire»). Det var en film som vant fire Oscar-priser; en av dem for beste musikk.

Sønn av misjonærer
Eric Liddell ble født i Kina i 1902.
Hans foreldre var misjonærer, og da han selv døde i det samme landet 43 år senere, var også han i misjonstjeneste.
Som student var han en aktiv idrettsmann, og utmerket seg både i cricket, rugby og friidrett. Hans beste øvelse var 100 meter løp.
I 1924 ble han tatt ut til det britiske OL-laget.
Så viste det seg at 100-meterkonkurransen skulle gå på en søndag, og som kristen ville han ikke konkurrere på helligdagen.
Han var favoritt på øvelsen og ble utsatt for et stort press for å løpe likevel.
Ifølge filmen skal han ha blitt innkalt til selveste prinsen av Wales, den senere kong Edward 8., som la et betydelig press på ham for å endre mening.

Løpet
Men Eric Liddell nektet å vike, og det endte med at han løp 400 meter i stedet, en øvelse han ikke var på langt nær så god i.
Men ikke bare vant han den; han satte en olympisk rekord som ble stående i 12 år.
Noen år etter OL i Paris – der han også tok bronse på 200 meter – ble Eric Liddell ordinert til misjonstjeneste, reiste til Kina og giftet seg med en misjonærkollega. De fikk tre døtre.
I 1941 reiste kona og døtrene til morens hjemland Canada på grunn av krigen, men Eric ble igjen i Kina.
I 1943 ble han internert av japanerne og i februar 1945 døde han i fangeleiren.
Siden han både ble født og døde i Kina, har kineserne regnet ham som sin første OL-mester, ifølge wikipedia.

Modig valg
Det er gått 100 år siden Eric Liddell gjorde sitt kontroversielle og modige valg.
Spørsmålet om man kan konkurrere på søndager eller ei, er ikke lenger noen aktuell problemstilling for verken kristne idrettsutøvere eller andre. Diskusjonen om helligdager går langs helt andre linjer enn for 100 år siden. Men enig eller uenig, valget Eric Liddell tok for 100 år siden fortjener fremdeles respekt som det uttrykk for en integritet som det representerer.
Det var ting som var viktigere for ham enn det å vinne en medalje.
Man kan si om ham, både som idrettsmann og menneske, at han fulgte apostelen Paulus sin formaning og «fullførte løpet».

Denne teksten sto på trykk på sistesida av Klassekampen i 2014; her noe oppjustert.

«Guds bekk er full av vann»

Det var den daglige bibellesningen ved frokostbordet som satte det i gang. Der følger vi bibelleseplanen. Blant versene i bibelteksten for denne dagen var også denne linjen fra Salme 65, 10: «Guds bekk er full av vann». Etter at vi hadde lest og bedt, sa jeg til Greta: -Den strofen skrev jeg et dikt om for mange år siden.

Vi pratet litt om; hun lurte på om den lå «på nett», men diktet ble aldri publisert. Husker jeg ikke helt feil, skrev jeg det i en minnebok en gang, men det ble med det.
Den gang!

Denne gang
fikk det meg til å undres over om teksten fremdeles eksisterte.
I så fall trodde jeg at jeg visste hvor jeg kunne finne den: I en av de mange ringpermene som har fulgt med på tallrike flyttelass gjennom mer enn 50 år, der jeg har tatt vare på gamle tekster, utkast, utklipp, dikt, fortellinger, andakter.
Og permen dukket opp.
Jeg husket sånn noenlunde når jeg hadde latt meg inspirere av teksten om bekken og slik fant jeg fram, først til permen, så til diktet.
Håndskrevet, med den litt spesielle håndskriften jeg hadde den gangen, mens jeg ennå var på leting etter «min» håndskrift, løsrevet fra folkeskolens «skjønnskrift»-terrorregime.
Det tok sin tid.

Jeg ser at
diktet er datert 3. oktober 1971.
Da hadde jeg vært kadett ved Frelsesarmeens krigsskole i tre uker.
Mest sannsynlig er det skrevet i løpet av den halvtimen som var satt av til «privat bønn» på kadettenes dagsprogram; var det mellom 8.30 og 9.00, tro?
Teksten fra Salme 65 var kanskje blitt lest under den fellesandakten som gikk forut for «privat bønn», eller den hadde dukket opp under min egen bibellesning.
Jeg husker jeg hadde som prosjekt mens jeg gikk på krigsskolen og lese Bibelen «fra perm til perm».
Jeg tror kanskje jeg gjennomførte det, men har aldri gjentatt det, og har heller aldri anbefalt andre å gjøre det.

Nå, nesten 53 år senere,
er det lett å se at dette er et nybegynner-dikt.
Skjønt: Nybegynner og nybegynner.
Som 18-åring hadde jeg allerede skrevet dikt i nærmere ti år.
Noen få – i hvert fall to – hadde vært publisert også i barnebladet «Den unge soldat».
Det var sangtekster, skrevet til en melodi.
Det var nok ikke tilfellet med denne teksten, og derfor blir det litt hakkete å lese teksten høyt også.

Jeg blar i permen
med dikt fra krigsskoletida.
Alle diktene er datert, og jeg ser at jeg i hvert fall i denne første tida som kadett skrev et dikt så å si hver dag.
Bunken med tekster skrevet i perioden 1971-73 er nokså tykk.
Noen av dem ble trykket i Krigsropet i den perioden.
Men dette var ikke et av dem.

13. juni 2024
Nils-Petter Enstad

«Helligdag» eller fridag?

Av Nils-Petter Enstad

De aller fleste av de «røddagene» man har i kalenderen er dager som er knyttet til den kristne kulturarven vår. Uansett hvor sekulariserte vi blir, står faktum fast: «Røddagene» er i de aller fleste tilfeller knyttet til kristne/bibelske begivenheter: Jul, påske, pinse og Kristi himmelfart.

Samtidig er det et faktum at det som i utgangspunktet var hellige dager betraktes og markeres nå som rene fridager.
Fram til reformasjonen var det svært mange helligdager å holde rene på og å markere, blant annet festdagene som en rekke helgener.
Etter reformasjonen ble mange av disse fjernet som helligdager, og på 1770-tallet ble enda et titall helligdager nedgradert.
Det gjaldt blant annet de såkalte «tredje-dagene» etter jul, påske og pinse.
Disse ble i stedet «prikkedager», nærmest en «helligdag light», der man fortrinnsvis bare skulle gjøre enkle arbeidsoppgaver. En slags «pusledager».
I tillegg til tredjedagene gjelder dette dager som 13. dag jul, Kyndelsmesse 2. februar, Marimesse 25. mars og Mikkelsmesse 29. september.

Gudstjenester
I tekstrekkene for kirkeåret er både 2. påskedag og 2. pinsedag satt opp med egne prekentekster.
I sokn med flere prekesteder og menigheter med mange utposter kunne «annendagen» være god å ha med tanke på å nå flest mulig med henholdsvis påske- og pinsebudskapet.
Helt fram til for noen år siden overførte NRK gudstjenester begge disse dagene.
På «annendagene» var det gjerne frikirkeligheten som fikk sin anledning, mens «førstedagene» var forbeholdt statskirken.

Redusere
Det har vært gjort noen mer eller mindre tapre forsøk på å redusere antallet «røddager».
Det mest konkrete forslaget ble lansert av Gro Harlem Brundtlands tredje regjering i 1992 i forbindelse med en «krisepakke».
Forslaget gikk ut på å gjøre enten Kristi Himmelfartsdag, andre påskedag eller andre pinsedag om til vanlig arbeidsdag.
Dette var det nok i utgangspunktet flertall for i Stortinget, men da noen antydet at det kanskje var mer naturlig å fjerne den såkalte «Gro-dagen», som var innført ti år før, gikk hele debatten i vranglås.
Det ble for krevende å argumentere for at «Gro-dagen» var en «tradisjon» (hele elleve år lang!), og derfor måtte trumfe en av de tre helligdagene med en tusen år lang tradisjon. Både helligdager og «Gro-dag» ble beholdt.
I vår relativt sekulariserte tid, må det vel bare erkjennes at når det gjelder de såkalte «annen-dagene», er det ikke lett å finne noen god teologisk begrunnelse for å markere dem; knapt nok pedagogisk.
De er og blir fridager.
Det er ikke dermed sagt at et eventuelt forslag om å fjerne en eller flere av dem vil støte på noen mindre motstand.

Lindtveit, 2. pinsedag 2024

Moses i skjørt

Av Nils-Petter Enstad

Hun ble kalt «Black Moses», den vevre, fromme afroamerikanske kvinnen som hjalp mer enn 300 slaver med å rømme fra sørstatene til friheten i Canada. Til tross for en svak helse, ble hun en gammel dame. Søndag 10. mars er det 110 år siden Harriet Tubman døde i New York, 93 år gammel.

Hun ble født i Maryland. Som barn og som slave ble hun både betraktet og behandlet som en gjenstand, og ble både slått og pisket. En metallstang som var blitt kastet mot henne av en hissig oppsynsmann førte til at hun fikk epilepsi. Resten av livet var hun plaget med anfall, kramper og hallusinasjoner. De siste ble av mange oppfattet som visjoner.

Flukt
I 1849 klarte hun å rømme, sammen med sine to brødre, fra slavestaten Maryland og nord til Pennsylvania, der slaveri ikke var tillatt.
Fram til da hadde hun vært gift med en afroamerikaner som ikke var slave, og de fikk ett barn sammen.
Ekteskap mellom slaver og svarte som var fri, var ikke uvanlig, men kunne bli komplisert fordi den som var slave når som helst risikerte å bli solgt. Harriets eier hadde da også forsøkt å lengre tid å få solgt henne uten å lykkes, og etter at Harriet lenge hadde bedt til Gud om at eieren måtte ombestemme seg, begynte hun så å be om at Gud måtte løse dette på annen måte.
Kort etter døde eieren, og det var da Harriet seg for å flykte.
Samtidig fikk hun vite at eierens arvinger hadde bestemt seg for å selge de to brødrene hennes.
Ektemannen ville ikke følge med på flukten, så Harriet tok det dramatiske valget å forlate både ham og barnet.
Etter at hun hadde fått arbeid som hushjelp hos en familie i Philadelphia, ønsket hun å gjenforenes med mannen sin, selv om ekteskapet ikke hadde vært spesielt lykkelig.
Men da hadde han allerede inngått et nytt ekteskap, og ble værende i Maryland.

«Underground Railroad»
Harriet klarte ikke å slå seg til ro i Philadelphia, og engasjerte hun seg i organisasjonen «Underground Railroad».
De hjalp slaver med å flykte fra sørstatene til Canada. I alt tok hun 19 slike turer, og ifølge henne selv mistet hun aldri en eneste slave.
Liten og sped var hun, men tøff nok.
Hun hadde alltid med seg en ladd revolver, og dersom en rømt slave fikk kalde føtter og ville snu, truet hun med å skyte vedkommende.
Da borgerkrigen brøt ut i 1860, engasjerte hun seg på nordstatenes side, først som kokke og sykepleier, senere også som spion.
I sørstatene var det satt opp en belønning på 40 tusen dollar for den tok henne «dead or alive», men det ble aldri aktuelt å utbetale den.
Hun skal også ha ledet væpnede aksjoner, som den første kvinne i amerikansk historie. Så fikk hun da også tilnavnet «General Tubman».
Harriet Tubman engasjerte seg også i kampen for stemmerett, ikke bare for svarte, men også for kvinner.
De siste årene bodde hun på et sykehjem som hennes kirkesamfunn, metodistene, drev, den vesle heltinnen fra amerikansk historie.

Ettermæle
Under andre verdenskrig kalte den amerikanske marinen opp et skip etter henne, SS Harriet Tubman, og i 2016 vedtok den amerikanske sentralbanken at de nye 20-dollarsedlene skulle prydes med hennes portrett, og erstatte portrettet av den tidligere presidenten (og slaveeieren) Andrew Jackson.
Men foreløpig er ikke dette blitt realisert.

Publisert i Agderpostebn 8, mars 2024